Erles oppmerksomhet ble forstyrret da Anna Sørvåg langsomt løftet armen og pekte i den retningen herr Lunde hadde forsvunnet.

«Jeg må gå etter ham. Han vet. Han går til henne nå. Til Clementina. Hun kan fortsatt være her … Pernille … hun kan fortsatt …»

Theodor snudde seg halvt. Han virket like innbitt. «Båten var av jagertype, mor.»

«Så du mener at …» hvisket Anna.

«Hun er over alle hauger. Det er for sent. Du og far må gå til politiet og melde fra.»

Anna ristet febrilsk på hodet. «Men herr Lunde er ikke over alle hauger! For han forlot nettopp festen. Gerhard! Hjelp til her!» Hun ristet i sin forhenværende mann.

Han ble også stående pal, tydelig i villrede.

«Han … herr Lunde har kanskje allerede messingløven,» mumlet Erle halvhøyt. Da hun merket at Theodors blikk hang ved henne, la hun til: «Løven ble levert til din mor, som skulle gi den til Nora i går morges, da hun ble hentet i en drosjebil for å frakte lønningskofferten fra varehuset til fabrikken.»

«Hvor vil du med dette, Erle?»

Gerhard Blauw hadde overhørt henne, og hun ble med ett usikker fordi stemmen hans var skarp.

«Jeg bare … jeg tror at det er en sammenheng, og at alt er forbundet med messingløven. Det var på grunn av den at herr Lunde gjorde seg til venns med oss.» Hun slo ut med en hånd mot Theodor. «Forstår du ikke? De stikker av sammen! Fordi de nå har det de har vært ute etter helt siden dette marerittet begynte! De er virkelig sammen om dette!»

Hun våget ikke å si hva hun tenkte på, for det var bare en vill idé, og hun ville ikke at de skulle ta beslutninger som var uopprettelige.

«Snakk, Erle! Hva er det du vet?» ropte Gerhard Blauw.

Anna åpnet munnen for å si noe, men det var som om hun var fanget i en lammelse. Den ellers så sterke kvinnen vaiet som et strå i vinden.

Theodors far kom nærmere. «Erle, snakk.»

«Jeg vet ikke noe! Men jeg …»

Ansiktene som var vendt mot henne, lå i skygge. Selv ble hun opplyst av en gatelykt. Munnen var tørr, og hun klarte ikke å samle tankene mens alle ventet på å høre på hennes umodne meninger.

«Erle,» kom det fra Theodor, og han var fullt til stede nå. «Du vet mest om denne saken. Du har vært i begivenhetenes sentrum hele veien.»

Hans trygge stemme ga henne mot til å si det hun tenkte på.

«Hvis herr Lunde fikk messingløven av Nora, skal han kanskje stikke av med Clementina. Da har Anna rett. Det er jo mulig at Pernille fremdeles er i båten som ble fortøyd på Nordnes i morges. Den er kanskje flyttet nå, men den kan fremdeles befinne seg i Bergen.» Hun så ikke på noen, for da ville hun uten tvil miste motet. Så hun kikket ned i bakken da hun avsluttet tankegangen: «Herr Lunde kan lede oss til både Pernille og Reinert. Hvis vi finner ham.»

Herr Lunde hadde gått mot teateret, og kunne være hvor som helst nå.

«Messingløven.» Theodor stirret på henne med et innbitt uttrykk. «Men hvorfor skulle de ta med seg Pernille hvis de har det de var ute etter?»

Hun klarte ikke å si det åpenbare, og så på ham mens hun håpet at han skulle innse det selv.

Gissel. Pernille var deres gissel. Alle som sto omkring, tenkte trolig det samme.

Til toppen