Det hadde gått to uker, og Martine var på beina igjen. Hun følte seg fortsatt slapp, men doktor Mathiesen hadde gitt henne lov til å begynne å arbeide så smått. Han hadde vært streng mot Jørgen og sagt at hun ikke maktet å stå i Kremmerbua en hel dag. Jørgen hadde vist forståelse og sagt at han kunne arbeide der sammen med henne den første tiden. 
            Men det betydde også at Lars måtte dra. Martine kjente seg ulykkelig da hun og Lars befant seg alene i stua og avskjedens time var kommet. 
            – Jeg vil ikke at du skal reise, sa Martine og kjente seg som et barn som sutret fordi moren skulle dra. 
            – Og det smerter meg å reise fra deg, Martine, men jeg må. Stemmen hans var like breddfull av følelser som hennes var. 
            – Jeg forstår det. Martine så ned i gulvet. Hun forsøkte å få kontroll over den store klumpen som satt fast i halsen hennes. Hun måtte for all del ikke begynne å gråte, for dersom Jørgen skulle komme, ville han undre seg på hvorfor avskjeden mellom dem var så trist. 
            – Jeg tror ikke du forstår hvor høyt jeg elsker deg, sa Lars. Hun kjente hånden hans, som forsiktig løftet haken hennes, slik at hun måtte møte blikket hans. Hun kunne lese ømhet i øynene hans. 
            – Jeg elsker deg også, Lars, hvisket hun. 
            – Så ikke nøl med å kontakte meg om du skulle komme på andre tanker. Jeg vil vente på deg, sa Lars. 
            Hun skulle til å si at det ikke var noen vits i; at hun ikke kunne forlate Jørgen under noen omstendigheter, og at han ikke kunne sette sitt eget liv på hold for hennes skyld. 
Men hun holdt inne, for en del av henne ønsket å ha nettopp denne muligheten. En sjanse til å gripe fatt i lykken hvis livet med Jørgen skulle bli for vanskelig å holde ut. 
            – Jeg lover å skrive til deg, hvisket Martine. 
            – Og jeg kommer til å skrive til deg. Jeg sender brevene til din tante, slik vi er blitt enige om. Du har fortalt henne det, ikke sant?
            – Ja. Martine nikket. – Tante Tulla er diskret, så hun kommer ikke til å si noe til Jørgen. 
            – Hils henne og si at jeg er takknemlig. Vel, da sier jeg på gjensyn, min elskede, sa Lars og kysset henne på pannen. 
            Martine kjente hvordan det brast for henne, og hun lot hemningene fare. Hun slo armene om ham og knuget seg inntil ham.

Til toppen