Et uhyggelig skrik skar gjennom luften før det stilnet brått.

– Hva var det? Det engstelige tonefallet til Stina Lisa forsterket redselen hos de to andre som satt i sleden og ventet på Agnete. – Så var hun ikke så modig likevel, vår Agnete, lo hun anstrengt, – for vi vet like godt som henne at gjenferd ikke finnes …

Lorentz så at Stina Lisa lot som hun ikke brydde seg særlig om skriket. Det var som om hun hadde forventet at den spøkelsesaktige stemningen og nattemørket i kirken skulle få Agnete til å hyle, men usikkerheten skinte i det grønne blikket.

Selv hadde han stivnet ved lyden av skriket. Han hadde sittet som fastfrosset, men så tok han seg sammen. Han slengte saueskinnsfellen til side, sendte Stina Lisa et fortørnet blikk og hastet mot kirken. Jo nærmere han kom, desto mer fortet han seg. Den dårlige samvittigheten martret ham: Hvordan hadde han kunnet akseptere at Agnete skulle oppsøke kirken om natten? Han burde ha forstått at hun hadde tatt imot utfordringen fra Stina Lisa i ren trass. I etterpåklokskapens ånd skjønte han at hun hadde vært skrekkslagen ved tanken på å fullføre noe så avsindig, men hun hadde ikke tort å vise det. Feigheten ville i hvert fall gitt Stina Lisa muligheten til å håne henne. Det var ingen som først sa ja og så nei til Stina Lisa. Agnete skulle vært spart for dette, bebreidet Lorentz seg selv – han skulle ha nektet henne å la seg utfordre. Da hadde hun sluppet å vise at hun egentlig var redd, og han kunne ha tatt støyten for henne.

Lorentz kastet et raskt blikk over skulderen før han åpnet den tunge kirkedøren. Han så ikke konturene i de andres ansikter, men silhuettene til Herman og Stina Lisa viste at de fulgte like bak ham.

Det forundret Lorentz at Agnete ikke løp dem i møte, og han så frem til å trekke henne beskyttende inntil seg og si at hun kunne være trygg. Han var forberedt på at hun ville være redd, noe hadde jo fått henne til å skrike, men marerittet var over nå.

Lorentz lot døren stå åpen, slik at det ble lettere for Herman og Stina Lisa å følge etter. Fingrene gled over ru trepanel der han famlet bortover veggen, beina forflyttet seg smått, og da han nådde dørstokken, skjønte han at han gikk fra våpenhuset og inn i midtgangen.

Blindet av mørket, som det tok øynene en stund å venne seg til, så ikke Lorentz den hvitkledde skikkelsen som gled oppover midtgangen mot alteret. Fremme ved alterringen stanset den og speidet mot den skadde, før den svevde mot sakristiet like lydløst som den hadde kommet.

Alteret lå i enden av den lange midtgangen, men Lorentz hadde ingen tro på at Agnete befant seg der. – Agnete …? Agnete, hvor er du?

Stillheten var som et knugende strupetak.

Lorentz svelget. Han skulle akkurat til å lete seg frem til trappen som førte til galleriet, da han oppdaget det spede lyset som skinte der oppe. Det måtte komme fra talglyset han hadde gitt henne. Det hadde hun nok brukt til å lyse med da hun skulle legge én kvist på alteret og én på galleriet.

Hva kom det av at hun ikke svarte? Han kunne jo se lysbuen fra talglyset hun antagelig holdt i hendene. Var hun skremt til taushet? Hadde hun opplevd noe som hadde hindret henne i å gi lyd fra seg? Sto hun og håpet at han skulle komme henne til unnsetning?

I det samme Lorentz fant trappen, skimtet han noe som lå i midtgangen. Det tok et øyeblikk før han klarte å fokusere, og samtidig tiltok frykten. Den smakte som kobber mot tungen, den hamret mot ribbeina mens svetten piplet frem på pannen.

Fortvilelse og lettelse blandet seg i hverandre, men til slutt var det uhyggen som overskygget alt. Blikket var som fastlåst i det som lå der, og han dultet borti Herman, som endelig hadde sluttet seg til ham, på vei for å undersøke hva det var han hadde fått øye på.

Det kjentes som om han skulle dø av anger da han knelte ned ved den livløse bylten. Han behøvde ikke lys for å se bedre, for han visste øyeblikkelig hvem det var som lå der. – Ved Gud, ved Gud, hvisket han gråtkvalt. – Herman, du … du må hjelpe meg. Oss.

Til toppen