Nede på Stuphedla hadde mannfolkene fått sådd kornet og var godt i gang med å så kål og erter nede i åkeren.

Fra innsiden av langhuset hørte hun kvinnene på gården synge til arbeidet. Døren var åpen, men Eirill stilte seg så nær dørkarmen hun kunne uten at de fikk øye på henne, og lyttet til sangen deres. De sang om Live og Nikulas, og alt det som ventet dem i livet. Om barn og gode avlinger, og hvor vakkert bryllupet deres kom til å bli.

Eirill smilte og listet seg inn for ikke å avbryte, men sangen stanset så snart de fikk øye på henne.

– Guds fred, Eirill! Åsa nikket smilende mot henne.

Live sto på benken ved langbordet mens Åsa og Astrid prøvde kjolen på henne. Ansiktet hennes var lyst opp av et stort smil, som ble enda bredere da hun fikk øye på veslesøsteren.

– Eirill! utbrøt hun. – Se så nydelig kjolen min blir.

Selv Eirill måtte innrømme at søsteren var vakker i den blå kjolen. Ermene var lange og vide, og på kantene var det sydd på blå silkebånd med blomsterbroderier. Skjørtet nådde helt ned til bakken, og på sidene var kjolen splittet opp til hoftene, så den hvite linkjolen hun bar under, var synlig. Den var vid i halsen og hadde blå silkebånd som gikk på kryss og tvers over brystet hennes.

Live strakte den ene armen mot henne så hun kunne se broderiene bedre. – Det er sydd med silketråd, sa hun. – Jeg har selv brodert blomstene.

– Ja, vi kan ikke spare på noe når arvingen til Stuphedla skal gifte seg, humret Åsa.

Til toppen