​Kajsa skal endelig få sin Victor, men dagen før bryllupet blir en kvinne funnet død i skogen. Tragedien legger en skygge over vielsen. Kjærligheten mellom Kajsa og Victor er sterk.
Vil den sørgelige hendelsen ødelegge lykken deres? Det er tydelig at ikke alle ønsker dem godt, og da mørkemannen igjen viser seg for Kajsa, frykter hun det verste …

Kajsa hørte latter fra tjenerstua, og hun hørte også Victors latter. Hun ønsket å gå inn dit og få et glimt av ham, men det kunne hun ikke. I morgen skulle hun se ham i hans fineste stas. Hun håpet at hun klarte å glede seg og riste av seg synet av den døde tausa.
I morgen, Victor. I morgen er du min, tenkte hun.

UTDRAG FRA BOKEN:
Amalie ble gledelig overrasket da herr Greve kom ridende opp gutua. Hun sto i vinduet og så den stolte skikkelsen som satt i salen.
    Ola kom bak henne. «Du store, det var overraskende. Jeg hadde aldri sett for meg at han skulle dukke opp her,» sa han og løftet litt på håret hennes og kysset henne i nakken.
    «Jeg får ta ham imot,» sa han.
    «Jeg blir med deg ut, Ola.»
    De gikk sammen ut på trammen. Herr Greve gikk av hesten og ga tøylene til stallgutten som kom løpende. Så snudde han seg mot Amalie og Ola og gikk rolig mot dem.
«God dag,» sa han vennlig. «Jeg var på disse kanter og fikk lyst til å ta en tur innom og hilse på,» sa han.
    «Det var hyggelig. Kom inn,» sa Ola, og herr Greve fulgte etter dem inn i stuen. Der satt Kalle og drakk kaffe. Han skvatt da han så herr Greve. Rød i ansiktet satte han koppen hardt ned på skålen. Amalie så at han skalv på hånden.
    Herr Greve sto midt i rommet og stirret på Kalle. «Hva gjør du her?» sa han kaldt, og Amalie kikket på Kalle, som reiste seg brått.
    «Det har du ikke noe med,» sa han.
    «Det er lenge siden du tok for deg av hustruen min, men jeg glemmer det aldri,» sa herr Greve, mørk i blikket.
    «Jeg tror du tar feil nå, herr Greve. Jeg vet ikke hvem din hustru er.»
    «Var. Hun er død nå. Og du vet hvem hun var. Det var din feil at hun …» Han tidde et øyeblikk. «Det var din feil at hun spiste så mange piller at hun tok sin død av det!»
    Amalie gispet, og Ola så ut som et stort spørsmålstegn. «Kjenner dere hverandre?» sa han og så på dem etter tur.
    «Ja, det gjør vi. Kalle drev min hustru til vanvidd.»
«Vær så snill, sett deg ned, herr Greve,» sa Ola. «Kalle bor hos oss. Han har vokst opp sammen med Amalie. Vi kjente ikke til dette.»
    Herr Greve satte seg på divanen, men Kalle ble stående og stirre på ham med store øyne.
    «Dere kan ikke ha ham her. Kalle er en drukkenbolt og har ingen moral. Han knuste mange pikehjerter, utnyttet dem, stakkars. Men det gikk verst utover min hustru.» Herr Greve så på Kalle med hat i blikket. «Hun ble kjær i deg og glemte meg. Men da du kastet henne fra deg som om hun ikke var noe verdt, fikk hun sterke tabletter av doktoren. Hun spiste opp alle sammen og døde.»
    «Jeg visste ikke det,» sa Kalle spakt. «Jeg … jeg var en annen på den tiden. Jeg har sluttet å spille og drikke. Jeg er edru og har begynt et nytt liv.»
«Det forandrer ingenting. Jeg har vært på utkikk etter deg lenge og ofte ønsket deg død,» sa han kaldt.
    «Jeg forstår at dette er fælt, herr Greve, men Kalle er ikke slik nå, og han kunne ikke ane at din hustru skulle ta sitt eget liv. Jeg vil ikke høre slike trusler i mitt hus,» sa Ola.
Herr Greve tittet på Ola. «Jeg forstår det. Det var ord jeg ikke burde ha sagt, men jeg ble så overrasket da jeg så ham her. Jeg visste ikke at han kjente din familie, Ola.»
«Kalle har vokst opp her, og han var som en bror for Amalie.»
    Amalie brøt inn i samtalen. «Det er sant, herr Greve. Kalle ble ødelagt av spillingen. Han solgte sjelen sin. Men nå er han et nytt menneske.»
«Solgte sjelen sin? Hva er det for noe tullsnakk?»
    Amalie fortalte ham om puken i fossen og felemusikken. Herr Greve ristet på hodet. «Jeg vet at det er mange skrømt på skogen, men det finnes da grenser,» sa han.
«Du får tro hva du vil,» sa Amalie og kjente irritasjonen vokse. Kalle hadde gjort mye galt, men han kunne ikke vite at hustruen til herr Greve ville ta sitt eget liv på grunn av ham.
«Jeg vil at han der skal gå ut herfra. Jeg vil tale med deg alene, Ola,» sa herr Greve og så foraktelig på Kalle.
    Kalle reiste seg og gikk ut av stuen uten et ord.
«Beklager, Ola og Amalie, men jeg klarer ikke oppsynet på den mannen der. Han ødela ekteskapet mitt, og jeg mistet min hustru. Det er vanskelig å komme over.»
    «Ja, vi forstår det,» sa Ola.
    «Bra. La oss snakke om noe annet. På gården min har jeg en dreng som har begynt å ta seg til rette. Det forsvinner mat fra stabburet, og noen av mine pyntegjenstander i stuen har forsvunnet. Jeg mistenker denne drengen for å stå bak og trenger hjelp til å finne ut av det,» sa han.
    Ola åpnet munnen for å svare ham, men tidde da Berte kom inn med et sølvbrett med kaffe og kaker og satte det midt på bordet før hun skyndte seg ut igjen.
Amalie skjenket kaffe. «Forsyn deg med kake,» sa hun til herr Greve, som smilte takknemlig tilbake.
    «Jeg skulle si at det ikke er mitt arbeid å finne ut av dette. Da må du høre med vår nye lensmann,» sa Ola.
    «Han har ikke tid til å ta seg av det nå. Jeg var innom ham, og han sa at han var på jakt etter en drapsmann.»
    «Det stemmer.»
    «Derfor ønsket jeg å spørre deg. Du er den eneste som kanskje kan klare å ta ham på fersk gjerning.»
    Herr Greve forsynte seg med en krumkake mens Ola drakk kaffe. Amalie fulgte med på samtalen.
    «Jeg kan ikke ta slike oppdrag, dessverre. Jeg har sluttet som lensmann. Jeg beklager.»
    «Ja vel. Da får jeg prøve å ta ham selv,» sa herr Greve. Han drakk opp resten av kaffen, og det så ut som om han plutselig fikk dårlig tid.
    «Vit at du ikke kan stole på Kalle. Du får holde øye med ham og passe på jentene på gården her. En dag finner du kanskje en av dem død i sengen.»