Bryllupsplaner (Heftet)

Serie: Rosehagen 53

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 53
ISBN/EAN: 9788202433505
Omtale Bryllupsplaner
Gerhard planlegger bryllup i Roma, og overlater til Emily å takle barnas sorg over skilsmissen. I tillegg bekymrer hun seg for Ragnhilds sykdom. Hun er usikker på om Sander har fortalt hele sannheten. 
Jenny forsøker å unngå Simon – og venter på at Julian skal komme tilbake. Tereza har reist, men samme kveld ser Jenny ser at det lyser i Julians tomme hus. Hun går inn for å se at alt er i orden ... 

Kjøkkenet lå i mørke. Jenny skulle til å snu seg og gå videre, da hun ble var et åpent vindu. Det hadde regnet inn, så hun. Dessuten kunne et åpent vindu tiltrekke seg innbruddstyver. Hun tok noen skritt mot vinduet, da en skygge løste seg ut fra veggen. 

UTDRAG FRA BOKEN:
Konstanse fingret med bunken med tegninger som lå på bordet foran henne. Arbeidet med høstens kolleksjon var i gang, og hun hadde en god følelse. De hadde funnet frem til noe som ville slå an, det var hun ganske trygg på.
            Det ringte på døren i det samme, og hun fór sammen. Piken åpnet, og hun hørte en velkjent kvinnestemme. Hun beveget seg urolig på stolen. Hvorfor kom hun hit? Og så sent på kvelden?
            «Fru Svendsen ber om å få snakke med Dem, frue.»
            Hun nikket. Det var like godt å få det overstått. Hun visste jo hva dette gjaldt. «Før henne inn hit.»
            «Skal jeg servere noe?»
            «Nei. Det er ikke nødvendig.»
            Fru Svendsen kom inn. Hun så direkte ynkelig ut, blek og tynn, og absolutt ikke velkledd. Hun hadde forfalt, arme kvinne.
            «God kveld. Sett Dem her.»
            «Tusen takk for at De er villig til å ta imot meg. Jeg beklager at jeg forstyrrer Dem så sent på kvelden, men jeg hadde ikke mulighet til å slippe hjemmefra før.»
            «De bor ikke lenger her i gaten?» Hun visste jo at arkitekt Hvidsten hadde mistet huset i konkursen, men ante ikke om de to fremdeles bodde sammen.
            «Nei. Jeg bor alene med barnet. Det er slutt med …» Stemmen hennes knakk.
            Konstanse kjente medynk. «Jeg forstår at De tar det hardt, men jeg er sikker på at bruddet er til det beste. Herr Hvidsten er ingen snill og velmenende mann.»
            «Nei, det har Dett i. Jeg tok feil av ham. Jeg var forblindet.»
            «Det blir ofte vi kvinner når vi er i våre følelsers vold,» sa Konstanse og kjente sympati med fru Svendsen. Hun hadde jo erfart det samme noen ganger.
            «Han har funnet en ny.»
            Konstanse sperret øynene opp. Hvor mange lettlurte kvinner fantes det egentlig? «Så fort?»
            «Ja. Hun er absolutt ikke noe for øyet. Hun er mye eldre enn ham, men hun har penger.»
            «Jeg forstår.» Denne gangen satte han altså formue foran alt annet. Han måtte virkelig være uten midler og utsikter.
            «Jeg kommer for å bønnfalle Dem om å ansette meg igjen!» 
            Konstanse kjente en synkende følelse. Hun kunne ikke si ja. Konkursen ville klebe ved fru Svendsens navn i lange tider. Folk ville legge merke til det om Lind Modes klær skulle utformes av en kvinne som hadde mislyktes totalt med sin egen kolleksjon. Slikt smittet – som sykdom.
            «De kan stole på meg nå. Jeg har ingen forbindelse med herr Hvidsten.» Øynene hennes var store og bedende. Leppene skalv. «Jeg har ikke andre å spørre. Alle dører er lukket for en i min situasjon.»
            Konstanse tok sats. «Kjære fru Svendsen. Det er umulig for meg å gi Dem stillingen tilbake nå. Jeg har ansatt to syersker i Deres sted, og motehuset kan ikke ansette en tredje. De vet jo hvor vanskelig det er å få søm til å lønne seg. Det er svært kostbart å drive et motehus.»
            «Jeg ville ikke kreve mye betalt. Jeg ber Dem på mine knær!»
            Hun kunne ikke si nei, kunne ikke avvise stakkaren helt. «Jeg kan tilby Dem hjemmesøm,» sa hun. «Et bud kan levere og hente hjemme hos Dem. De kan få timebetalt.»
            «Tusen takk! De skal ikke angre!»
            «Det vet jeg. De er svært dyktig. De kom bare i, la oss si, feil selskap, det var alt.»
            Fru Svendsen nikket, hadde hektiske røde pletter i kinnene. «Jeg ser det nå. Jeg skulle ha hørt på Dem. Da hadde alt vært annerledes.»
            «Det er lett å være etterpåklok,» sa Konstanse.
Kvinnen burde virkelig ha hørt på henne, men det hadde ikke nyttet å forsøke å helle kalt vann i årene hennes. Herr Hvidsten hadde snakket henne trill rundt. Å gi henne hjemmesøm var en heldig løsning. Da var ville ingen forbinde stakkaren med Lind Mode. Tiden ville vise om det kunne bli til noe mer. Hun var jo et sjeldent talent, Konstanse hadde tross alt måttet erstatte henne med to syersker. Sammen med herr Hvidsten hadde hun laget for tradisjonelle plagg, men hos henne hadde hun kreert noe virkelig nyskapende. Inntil videre måtte samarbeidet foregå i det skjulte. Slik var jungelens lov. Fiasko smittet.
 
*
 
”For noen plagg!”
            Konstanse rykket til, og ble stående med katalogen i hånden. Hun hadde gått bak et forheng for å finne en katalog som hun ville vise til en av sine beste kunder. I mellomtiden hadde noen kvinner tatt oppstilling like ved henne, med champagneglass i hånden. Hun skimtet dem gjennom forhenget, men visste at de ikke kunne ikke se henne, ettersom hun stod i mørke. Det kunne være interessant å høre hva man sa om kolleksjonen når ordene ikke var myntet på henne. Til nå hadde hun ikke hørt annet enn ros og ovasjoner denne kvelden.
            ”Hadde jeg hatt råd, skulle jeg ha bestilt hvert eneste plagg i kolleksjonen. Som det er, må jeg tigge min mann om et par antrekk. Han mener at jeg har nok i skapet, og han fatter ikke at fjorårets klær ikke er bra nok.”
”Mannfolk!” stemte en i. ”De forstår akkurat det som passer dem.”
”Min mann og jeg er heldigvis invitert i bryllup i Danmark,” sa en annen. ”Jeg må ha en del nytt. Selv en mann skjønner det.”
”Tenk å eie sitt eget motehus og skape slike vakre plagg! Fru Lindemann har virkelig en sjelden sans for klær.”
            ”Og for menn.”
            Konstanse rykket til igjen, og ble redd for å røpe at hun lyttet.
            ”Ja, hun er en spennende kvinne!” sukket en. ”Jeg skulle gjerne ha vært i hennes sko!”
            ”Tenk å kunne leve akkurat som man vil! Tenk å kunne ta elskere og forlate dem når man går lei!”
            ”Ja. Vi andre må gifte oss med en passende mann og holde ut med ham resten av livet,” sa en annen.
            ”Og det er alltid han som tjener pengene og bestemmer over dem.”
            ”Ryktene går. Det sies at fru Lindemann har barn med tre forskjellige menn, men at hun var bare gift med to av dem.”
            Konstanse svelget hardt. De skulle bare ha visst! Sannheten var enda verre. Kun ett av hennes barn var såkalt ”ekte.”
            ”Og hun var sammen med en gift mann i Bergen, selv da hans unge hustru ventet barn!”
            ”Jeg dømmer henne ikke!” sa en av dem bestemt. ”Jeg synes som sagt det er spennende. Hun er en kunstnerinne. Hun skaper de skjønneste klær. Det er bare pikant å tenke på at hun lever som hun gjør.”
            ”Jeg er så enig! Gud, hun er nydelig! Så elegant og sikker på seg selv!”
            ”Ja, den som kunne ha vært i hennes sko!”
            Kvinnene gikk sin vei, pratende og leende. Konstanse ble stående, i tanker. Dette var virkelig interessant. Kunne hun gjøre som hun ville? Selvfølgelig innen visse grenser, men dog? Hun skapte klær og tjente svært godt, og i tillegg hadde hun formuen hun hadde arvet etter moren. Det gav henne en stor frihet. Hun rynket pannen. Det hadde forbløffet henne at ikke salget hadde tatt skade av ryktene Helga Bache hadde spredd, om Lille-Walthers opphav og om Richard. Nå visste hun hva forklaringen var. Kundene hennes syntes rett og slett at slikt var spennende og pirrende. Hun smilte for seg selv. Dette skulle hun ikke glemme. Sannheten var at hun hadde levd altfor prektig i det siste. Ja, etter bruddet med Richard hadde hun vært rene nonnen. Det var på høy tid å more seg litt. Livet burde være langt mer enn arbeid.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Bøker i serien