«Ikke se så trist ut,» sa Bera. De sto på kaia og skulle ta farvel før de reiste til Kabelvaag. Marie, Gabriel og lille Olav var med. Hjemme i Breidablikk hadde hun sagt omtrent de samme ordene til resten av huslyden.

«Æ skal skriv,» hadde hun lovt. «Men dokker skal ikke tenk på å send nåkka telbake, før æ veit kor travelt dokker har det.» Bera pyntet på sannheten for dem. Elen hadde ikke lært seg lese- og skrivekunsten, og Dina slet litt, for skolegangen hadde vært noe mangelfull i oppveksten hennes. «Æ får hør nytt om dokker gjennom ho Marie og han Gabriel,» la hun til. «Men husk å ta godt vare på ho Melle mens æ e borte. Gje ho gulrot og tørt brød. Det må vær helt knusktørt, før ellers kan ho få ondt i magen.»

«Ja, du innbill dæ at æ skal gje hesten gulrøttern våres,» fnyste Elen. «E ikke høy og gress bra nok før ho?»

«På langt nær. Dina, du får lur unna litt når ho Elen ikke ser det.»

Tårene ble tørket, og Bera fikk dem til å smile igjen.

«Og du, Lasse, du har bare å vær snill mot ho Dina, ellers får du med mæ å gjør.»

«Æ har da heller aldri hatt andre tanka,» svarte han rolig.

Bera strøk ham over armen. «Det veit æ.»

Så måtte hun til sist dra. Det var tungt å rive seg løs, verre enn hun hadde innbilt seg. I drømmene hadde hun sett for seg hvor lett det skulle bli, ivrig som hun var etter å bo sammen med Nikolai.

«Der e alle sakern dokkers kommen om bord,» sa Gabriel og vekket henne fra tankene. «Det va ikke småtteri. Dokker har nok sørga før at mannskapet har fått ødelagt både rygg og arma etter den her sjauen.»

Bera likte at han forsøkte seg på en spøk. Det lettet stemningen. Den som tok det best, var Andrine. Bera nektet å slippe hånden hennes, for datteren ville rive seg løs og utforske kaia alene. Nå vekslet hun mellom bønner og sinne, helt til Nikolai tok henne på armen.

«Om du ikke er rolig, kan du falle i havet og bli våt på de fine skoene dine,» sa han.

«Den og?» spurte Andrine og pekte på kåpen.

«Ja, den blir i alle fall våt.»

«Dagene har gått så fort,» klaget Marie.

«Vi kommer hjæm tel jul,» minte Bera henne på. «Og dokker skal heller ikke gløm at æ har vært borte tidligar også. Da æ bodde hos ho enkefru Stang på Å.»

«Huska du kor sint du blei da æ førtalte dæ at du skulle dit?» spurte Gabriel.

«Sint?» gjentok Bera. «Æ holdt nesten på å gå fra vett og førstand av raseri. Æ meint at det va urettferdig og stygt gjort at du sendt mæ bort på det viset.» Hun lo ved tanken. «Men det skal sies at æ hadde godt av det oppholdet – tel tross før alt som skjedde der.»

«Det hender alltid noe der du befinner deg,» sa Marie tørt.

«Nå må vi gå om bord,» sa Nikolai og la den ledige armen bak ryggen til Bera.

«Tida vil gå fort, og æ skal skriv,» sa Bera for sikkert hundrede gang den dagen.

De sto på dekk og vinket til det ble for kjølig. Da først gikk de ned og satte seg.

«Det her har vi venta på så uendelig lenge,» sukket Bera. «Alle de åran du har studert og vi planla at vi en dag skull fløtt i lag. Deretter blei det bestemt at vi skull fløtt tel Lofoten. Men da føltes det så uendelig langt fram i tid. Og likevel hadd æ sett alt før mæ, kordan det kom tel å bli. Men nu kjenn æ at det e heilt annerledes.»

«Angrer du?»

«Så langt derifra. Der du e, hør vi hjæmme.»

«Takk, det samme. Det er dere to som betyr mest for meg, og hadde ikke du villet flytte til Lofoten, hadde jeg funnet et annet sted. En ordning skulle det blitt uansett.»

Andrine var lei av å sitte på fanget, så Bera fant fram noen små leker fra vesken sin. Det ville oppholde henne en stund.

«Kommer han Olav?» spurte Andrine.

«Nei, han Olav kommer ikke i båten. Nu skal vi tel et nytt hus. Det vi har prata så mye om.»

Andrine vørte henne ikke, men rettet oppmerksomheten mot lekene igjen. Så enkle barn var, tenkte Bera. Som foreldre skulle de stadig minne datteren på alle dem som var i Breidablikk, slik at hun ikke glemte dem.

Til toppen