Dans med meg, Maria! (Heftet)

Serie: Vingeslag 11

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2021
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Originaltittel: Dans med meg, Maria!
Serie: Vingeslag
Serienummer: 11
ISBN/EAN: 9788202691899
Kategori: Romanserier
Omtale Dans med meg, Maria!

Solveig skal føde. Hun ber Daniel ri etter hjelp, men han håper hun ikke skal stå det over og lar henne ligge der uten å hente jordmoren.

Kristian ber Andreas være med til seteren. Maria tror ektemannen er svartsjuk og at det er for å sette henne på prøve. Når Andreas passer henne opp i fjøset, blir hun urolig.

En mannsskikkelse fylte døråpningen. Hun så med en gang hvem det var. «Er det deg, Andreas?»

«Jeg har savnet deg og det vi hadde sammen,» sa han.

«Det er synd, for vi er gift på hver vår kant,» svarte Maria og hadde bare lyst til å komme seg forbi ham og ut.

«Det har du rett i, men det er ikke enkelt å glemme, er det vel?»

Hun tok et skritt mot ham, men han flyttet seg ikke.

Til toppen

Andre utgaver

Dans med meg, Maria!
Bokmål Ebok 2021
Dans med meg, Maria!
Bokmål Nedlastbar lydbok 2024

Flere bøker av Jane Mysen:

Utdrag

Hva som fikk Daniel til å la være og dra til Årneset denne morgenen, hadde han ingen forklaring på, men nå satt han ved kjøkkenbordet med en kopp kaffe og fulgte Solveig med øynene.

Det var rart at den magre kroppen hennes klarte å bære frem barn, tenkte han og betraktet den store magen. Hun så klumpete ut, og han hadde ikke rørt henne på lenge. Udelikat, tenkte han med ett. Alt ved henne virket frastøtende: kroppen, stemmen, måten hun gikk på. Klærne som ikke satt som de skulle.

Hun hadde nettopp skiftet på Isabel, som bare for noen dager siden hadde lært seg å sitte uten å bli støttet opp. Daniels blikk vandret til datteren, som suttet på en eplebit Solveig hadde tullet inn i en tøypose, for at hun ikke skulle få biten i halsen.

Avskyen vellet opp i ham ved synet av datteren. Det var vanskelig å tro at Isabel var hans, så liten og puslete som hun var. Solveig hadde ymtet frempå om at han burde ta seg mer av henne, men han orket ikke. Orket ikke å bry seg om henne. For at det ville gå galt med barnet, var han sikker på. Da var det bedre å ikke føle noe for henne. Om hun levde eller døde, det var det samme for ham.

Foreldrene hadde nevnt det, de også, hvor liten og skjør sønnedatteren var. De bekymret seg, visste han.

Da Solveig stanset midt på gulvet og tok seg til ryggen, sluttet han et øyeblikk å puste, men så fortsatte hun å gå, og han skjønte at det bare var de vanlige plagene som red henne. Hun hadde ofte klaget over vondt i ryggen. I hoftene også, men han klarte ikke å synes synd på henne. Solveig sa en gang at hun ønsket seg mange barn, og han hadde tenkt å oppfylle ønsket hennes. Nå var nummer to på vei, og han håpet det ble en stor, sterk gutt. Etter størrelsen på magen tydet det i hvert fall på at det ikke ville bli et barn som Isabel.

Solveig brettet klær som hun hadde tatt ned fra snoren tidligere i dag. De hadde ligget lenge på benken, så det var på tide. Nå stanset hun nok en gang med arbeidet og skar en grimase. Han kjente en svak sitring i kroppen mens han betraktet det bleke ansiktet. "Er du syk? Har fødselen satt i gang?"

"Jeg er ikke sikker," svarte hun og understrekte det han tenkte. Hun var så stakkarslig at det gjorde vondt å se.

«Du har født før, så du må da merke det.»

Hun lente seg til bordkanten og stønnet, samtidig som hun nok en gang tok seg til ryggen. «Det er best du henter jordmoren. Eller doktoren,» sa hun og pustet tungt. «I tilfelle ...»

Daniel reiste seg brått og førte henne bort til en stol. «Er du sikker på at det er fornuftig å la deg være igjen alene? Mor har sagt at det gjerne går raskere andre gangen.»

«Det vet vi ikke sikkert. Vi må ha tak i fødselshjelp.»

«Hva med Isabel?»

«Hun er så rolig. Jeg er ikke verre enn at jeg kan holde øye med henne.»

Han måtte anstrenge seg for ikke å vise hvor lettet han var. Tanken på å måtte ta i datteren fikk kvalmen til å stige. «Er du sikker?» Han ble overrasket da han oppfattet hvor bekymret han hørtes ut.

«Det ligner da ikke deg å uroe deg for Isabel,» sa Solveig og hadde fått noe mykt i stemmen.

«Hun er da datteren min, er hun ikke?»

«Som du spør. Har du noen gang trodd at hun ikke er din?»

«Jeg må innrømme at jeg har vært inne på tanken.»

«Det er ikke tilfellet, og nå skal vi ikke snakke mer om det. Dra til Doktorgården, det virker som riene er kraftigere nå enn sist, så det gjelder å være forberedt.»

Daniel nikket og gikk raskt mot døren. Idet han lukket etter seg og skrådde over tunet, smilte han. Endelig var øyeblikket inne, og de siste nettene hadde han bedt til Gud om at hun ikke måtte overleve, og at han måtte få lov til å være ved hennes side idet det skjedde. Når hun lå der i dødskramper, skulle han smile og kjærtegne ansiktet hennes. Hun skulle ikke dø uten å vite at han nøt det.

Til toppen

Bøker i serien