– Har du snakket med venninnen din, hun Karijanne? Iverta Krogmo så bort på Amanda, som kom inn til henne og Johannes med dagens Rana Blad. – Karijanne? Amanda så forbauset på Iverta. – Hvorfor spør du om det? – Jeg glemte å si det, hun var innom her i går, men du var ikke hjemme, svarte Iverta. – Jeg sa hun kunne gå inn og vente. Hun kunne gå gjennom leiligheten vår, vet du. – Gjorde hun det? – Nei, hun gikk vel hjem. Hun ... Iverta fikk en dyp rynke over neseroten. – Ja ... Amanda så spørrende på henne. – Hva er det? – Hun virket så forvirret. – Hvordan forvirret? – Jeg vet ikke. Hun virket så ... så ute av seg. Hun var ikke seg selv. Amanda prøvde å tenke tilbake på om hun hadde sett noe til Karijanne på skolen dagen før, men kunne ikke huske å ha sett henne ute i skolegården sammen med noen av klassevenninnene verken i går eller i dag. Hun hadde sett Randi ... og Gunnhild. Men ikke Karijanne. – Når var hun her? Var det i skoletiden? – Ja ... jo ... det må vel ha vært det. Amanda nølte bare et øyeblikk, så løp hun gjennom besteforeldrenes leilighet inn til seg selv, grep jakken fra kleshengeren i gangen og strøk på dør. Bak seg hørte hun moren rope: – Hvor skal du? Har du glemt at du skal til frisøren og klippe deg? – Jeg er straks tilbake, svarte hun over skulderen før hun lot ytterdøren slå igjen etter seg og kastet seg på sykkelen som sto støttet opp mot husveggen. Så tråkket hun alt hun orket oppover bakkene mot Langmoheia og Sagbakken. Hun visste ikke selv hvorfor, men Ivertas opplysninger om at Karijanne hadde spurt etter henne dagen før, midt i skoletiden da hun vel måtte forstå at hun var på skolen, fylte henne med en vond uro. Karijanne hadde ikke vært den samme etter den søndagsmorgenen hun hadde blitt med henne og moren hjem etter en solid fyllefest. Amanda hadde ikke tilbrakt så mye tid sammen med henne, russetiden hadde jo tatt sin del av venninnens tid. Den og eksamen. Men hun hadde likevel fått en vag følelse av at noe var galt de få gangene de hadde snakket sammen eller slått følge hjemover hvis de traff hverandre ute på byen. Nå håpet hun bare at hun fant Karijanne hjemme, og at alt var helt i orden med henne. At uroen hun følte var ubegrunnet.

Til toppen