Vida kunne ikke fatte hvorfor hun plutselig følte seg så trist da hun brukte kluten på å tørke grøtflekkene av bordet. Det var som om latteren gikk i lag med gråten, og at hun nå følte for å ta til tårene like mye som hun hadde måttet le.

Hun la kluten fra seg på disken og strente inn på værelset sitt, der hun satte seg på kne og trakk frem skrinet under sengen. Hun fant den lille snøklokken og kjente straks hvor varm hun ble om hjertet. Minnene strømmet på, og tårene begynte å renne nedover kinnene.

«Mor,» hvisket hun. «Jeg skulle ønske du var her nå. Hadde du vært her ville alt ha vært fint. Far ville ha vært lykkelig og ha gått rundt og sunget slik som han gjorde før. Bård og jeg ville hatt deg å lene oss til når livet bød på utfordringer. Det er så mye jeg undres over nå, så mye jeg ikke forstår. Det er godt at Signe kom inn i livene våre, og jeg er så inderlig glad i lille Ninni, men ...» Hun hikstet. «Men det er så mye underlig spunnet rundt Signe og den mystiske broren hennes, Jardar. Og far bærer seg ad som om han ønsker dem dit pepperen gror, begge to. Jeg er skremt. Hvor går vi hen?» Hun strøk forsiktig fingeren over de visne, hvite kronbladene. «Hvor ender vi?» Hun betraktet blomsten tenksomt, visste at det var tåpelig av henne å forvente seg et slags svar, men kunne ikke la være.

Til toppen