De levende døde (Heftet)

Serie: Bare Maja 18

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2018
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Bare Maja
Serienummer: 18
ISBN/EAN: 9788202573997
Kategori: Romanserier
Omtale De levende døde

Sorgen og gleden de vandrer til hope: Mens tragedien har rammet Nagel-familien, gleder Joar og Kjerstina seg til familieforøkning.
På Bjørnstad stelles det til jul. Men idet klokkene kimer høytiden inn, kommer et uhyggelig spørsmål opp: Hvem er levende, og hvem er døde?

Det finnes ikke noe tryggere sted enn Bjørnstad,» mumlet Maja. I det samme var det som om en iskald finger listet seg nedover ryggraden. For var det ikke en uvanlig skygge der borte ved lintøyskapet?
«Du våger ikke å skremme meg, Aron Svingen!» Frykten klemte til rundt hjertet da han ikke svarte. «Aron, er det deg?»

Til toppen

Andre utgaver

De levende døde
Bokmål Ebok 2018

Flere bøker av Liv Almendingen:

Utdrag

«Jeg er så tørst ...» Kitty glippet matt med øynene, og så en lampe som lot til å svinge fra side til side over hodet på henne.

Det tikket i en klokke, men ingen svarte.

«Hallo?»

Hun hørte en fjern lyd av fottrinn, og samlet det hun hadde av krefter. «Hallo! Er det noen der?»

Døren gikk opp, og i det samme en hvitkledd pleierske kom inn, husket hun mageondet som hadde begynt i kveldingen, Carl-Fredrik som ble så lenge ute, og at hun nesten hadde vært sanseløs av smerte da doktor Koch omsider dukket opp. Huslegen hadde insistert på at hun måtte undersøkes nærmere på sykehuset, men etter det var alt uklart.

Hun prøvde å kjenne etter, men bortsett fra en vag ømhet på siden av magen, hadde hun ikke særlig vondt lenger.

«Hva vil De, fru Nagel?» sa den stramme pleiersken. Søster Rikke, sto det på et lite skilt på uniformen hennes. Det hvite plagget var nystrøket, og det grå håret under sykesøsterhetten var stramt tilbaketrukket, uten et eneste hårstrå på avveie.

«Jeg skulle gjerne hatt litt å drikke.» Kitty slikket seg om leppene. De var tørre som sandpapir. «Og om De ville finne tøyet mitt?» Hun akte seg opp i sittende stilling. Det stakk litt i magen, men ikke verre enn at hun kunne leve med det. «Men Gud, hva er klokken?» utbrøt hun da hun ante en lysstrime under de tette gardinene. «Det er vel ikke morgen alt?» Hun virret med hodet. «Hvor er min mann? Hvorfor har han ikke hentet meg? Jeg skulle jo bare undersøkes. Hva slags sommel er dette? Jeg har det fryktelig travelt!»

«De er nok nødt til å bli her en stund, fru Nagel,» sa søsteren med en tålmodighet som for alvor fikk sinnet til å ta fyr i Kitty.

«Nei, det kan De stole på at jeg ikke skal!» Hun lo hysterisk. «Vi skal ha barnedåp i dag, og snart begynner antagelig de første gjestene å komme.» Hun snappet etter pusten. «Carl-Fredrik må da skjønne hvor mye som gjenstår å ordne før vi reiser til kirken!»

Søster Rikke la hånden bestemt på armen hennes da hun prøvde å kave seg opp. «De er nyoperert og må ligge stille, fru Nagel.»

«Nyoperert?» Kitty så seg desperat rundt. Sov hun, og var midt i et mareritt? «De lyver! Hvor skulle det såret være hen? Jeg har ikke vondt et sted!»

«De har fått fjernet blindtarmen, og stingene kan løsne hvis De ikke holder Dem i ro. De har fått medisiner mot smertene, det er derfor De ikke kjenner noe.»

«Men hører De ikke hva jeg sier?» Kitty gneldret nå, nesten som svigermoren, streifet det henne, men det ga hun blanke blaffen i. «Jeg skal døpe sønnen min i dag, sting eller ikke sting! Han skal hete Christoffer Theobald, hvis De ikke tror meg. Og nå henter De straks min mann, så vi får en slutt på denne galskapen!»

Pleiersken var blitt stram om munnen. «Hvis De er bra nok, vil vi vurdere om De kan få besøk i visitt-tiden.»

«Men jeg har ikke tid til å være her!» Kitty rev til seg det første og beste som sto på nattbordet. Det var en metallskål, og hun holdt den truende frem mot søsteren, som et våpen.

«De har all verdens av tid, fru Nagel,» sukket søsteren oppgitt. «Og det er ikke morgen. Klokken er ett på formiddagen.»

«Ett?» Et øyeblikk var det som om all luft gikk ut av henne. «Døpte de sønnen min uten meg?»

«Etter det jeg forstår, har dåpen blitt utsatt.»

«Men det kan de ikke! Ingen har spurt meg! Så De har snakket med Carl-Fredrik?» Kitty kastet skålen i gulvet, så opprørt var hun. «Da er han jo her! Jeg forlanger å få snakke med ham øyeblikkelig, ellers skal jeg ...» Det siste ropte hun ut. «... anmelde Dem til politiet!»

I det samme stivnet hun, for søster Rikke kom langsomt bort mot sengen. Hun holdt et lite brett i hendene, og der lå det en sprøyte.

«Hva er det? Jeg slår hvis De prøver å stikke den tingesten i meg!»

Men det var over før hun rakk å sette seg til motverge. Et raskt stikk i armen, og pleiersken trakk seg tilbake. «Det er til Deres eget beste, fru Nagel,» sa hun. «Vi kan ikke la Dem skade Dem selv.»

«Hva var det De ga meg?» Kitty stirret forferdet på den blanke dråpen som lå igjen der sprøyten hadde trengt gjennom huden. «Dette slipper De ikke unna med!» Hjertet hamret så hardt i brystet at hun nesten ikke fikk puste. «Vet De fortsatt ikke hvem jeg er? Jeg er datter av ...» Hun ombestemte seg. En distriktslege på bygden hadde ikke nok tyngde her i hovedstaden. «Jeg er gift med herr Nagel, sønn av Kristianias rikeste bryggerieier! De vil bli saksøkt av den beste juristen i byen, De kommer til å miste stillingen Deres og ...» Hun kom på at hun alt hadde truet med politiet, men plutselig greide hun ikke å tenke helt klart lenger. «De skal få angre ...,» snøvlet hun mens hun fortvilt forsøkte å få kontroll over tungen. Hun prøvde på nytt. «De skal få angre at De noensinne ble ... født.»

Kraftløs sank hun tilbake på putene, og igjen var det bare henne og den svingende lampen i taket. Langsomt var det som om magen ble fylt av kilende champagnebobler, og hun fikk en ubendig trang til å fnise. Dåpen og Carl-Fredrik og søster Rikke kunne dra dit pepperen grodde. Det eneste hun ville, var å seile av gårde til det forlokkende stedet der ingenting hastet, og ingenting var viktig.

Til toppen

Bøker i serien