«Se!» Hedvig pekte. To ansikter dukket frem mellom grenene. Hun trakk en lettelsens sukk da hun gjenkjente Hegge-barna. Gutten vinket dem nærmere. «Det er dem,» sa hun, og uten å nøle grep hun tak i en lav gren og begynte å klatre. Hallgrim fulgte etter. Grenene svaiet litt under vekten deres, men ingen av dem vaklet.

Da de nådde toppen, satte de seg på en ledig gren som var tykk nok til å bære dem. Gutten så på dem med store, forundrede øyne. «Dere kan klatre.»

Hedvig nikket med et lite smil. «Vi vokste også opp i skogen.»

Piken satt helt inntil stammen og gjorde seg så liten hun kunne. Hun så på dem med et våkent blikk, men sa ingenting.

Gutten så først på søsteren, så på Hedvig og Hallgrim. «Har dere med noe mat?» spurte han lavt med bedende blikk.

En knute strammet seg i Hedvigs bryst. Mat. De hadde vært så opptatt av kartet og boken at de ikke hadde tenkt på det mest grunnleggende. «Nei, dessverre,» svarte hun ærlig, og så skuffelsen male seg over ansiktene til begge barna.

«Jeg lover at vi skal komme tilbake med mat,» sa hun fort, med oppriktig anger. «Rikelig med mat. I morgen tidlig.»

Gutten ristet bestemt på hodet. «Nei, det er bare trygt i mørket. Og ikke alltid da heller.»

Hallgrim og Hedvig vekslet blikk. «Vi skal komme tilbake i mørket,» lovet Hallgrim og nikket alvorlig.

Gutten så på dem i taushet et øyeblikk, før han nikket sakte. «Takk.»

Hedvig lente seg litt frem, holdt stemmen myk. «Hva heter dere?»

Gutten rykket til. Så trakk han på skuldrene. «Vi har ikke navn,» sa han omsider.

Hallgrim rynket pannen. «Alle har vel et navn?»

Men gutten ristet på hodet igjen. «Ikke vi.»

Hedvig åpnet munnen for å si noe mer, men bestemte seg for å la det ligge. Det var så sørgelig at de ikke hadde fått navn, men hun ville ikke si noe som kunne gjøre dem enda mer lei seg.

«Kan jeg spørre om noe?» Hallgrim så på gutten. «Du trenger ikke å svare, men vi lurer på om dere har hørt noe om en bok? En spesiell bok som de voksne kanskje snakker om?»

Til toppen