De vergeløse (Heftet)

Serie: Breidablikk 5

Forfatter:

Legg i ønskeliste

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2016
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Breidablikk
Serienummer: 5
ISBN/EAN: 9788202503680
Kategori: Romanserier
Omtale De vergeløse
I prestegården bruker Edvart alle midler for å kue Fie. Imens blir Bera mistenkt for drapet på Emil, og lensmannen lokker folk til å vitne falskt. Blir hun funnet skyldig, kan hun bli dømt til tukthuset, i verste fall døden. Gabriel slåss for henne med nebb og klør, men Agnete stikker kjepper i hjulene …

Til toppen

Andre utgaver

De vergeløse
Bokmål Ebok 2016

Flere bøker av Trine Angelsen:

Utdrag

Smerten lynte gjennom kroppen til Fie, og en liten stund klarte hun ikke engang å fange opp hvor det rammet mest. Hun var ikke i stand til å røre seg. Hun bare lå på gulvet mellom en veltet stol og et tungt bord som fortsatt sto like støtt. Et lite ynk unnslapp henne da hun tok seg til hodet. Svarte prikker danset foran øynene, og det virket forlokkende bare å overgi seg til mørket. 
«Kom deg opp, ikke ligg der og skap deg på det viset.» Stemmen til Edvart trengte inn til henne. «Hører du? Kom deg opp!» 
Hun reiste seg sakte og kjente at hun hadde en emmen smak av bly i munnen. 
«Hvorfor må du alltid overspille slik?» 
«Jeg vet ikke,» hvisket hun, forundret over at hun fortsatt klarte å snakke, for leppene kjentes tykke og rare. Da hun løftet hånden og kjente etter, var de våte. Fingrene ble røde, og hun fikk lirket fram et lommetørkle. Hun måtte for all del ikke få flekker på kjolen. 
«Nei, du vet ikke. Hvordan kunne jeg tro at du skulle vite, dum som du er?» Han himlet oppgitt med øynene. Så kom han mot henne, dempet stemmen og sa: «Du kan bare prøve å gjenta de ordene til andre.» 
«Hvilke ord?» hvisket hun. 
«Hvilke ord?» spyttet var som et regn over fjeset hennes, men hun motsto fristelsen til å tørke det vekk. «Gjør du deg til mer idiot enn du er?» bjeffet han. «Du fortalte meg nettopp at det var du som slo legdekallen i hjel, og det kun for å beskytte denne tøyta nede i doktorgården!» 
Fie løftet blikket, stålsatte seg for slaget som sikkert ville komme, og sa: «Men det er sant. Det var jeg som slo ham i hjel, ikke Bera. Om du slår meg igjen, får jeg sette min lit til at Gud holder et øye med meg.» Hun så hvordan han løftet en knyttet neve, før han lot den synke igjen. Men ansiktet hans antok en mørkerød farge. 
«Hvordan kan du innbille deg at Vårherre ser til slike som deg? En morderske!» 
De siste to ordene kom vislende, lik en slange, tenkte hun med et grøss. Hun svarte ikke, men vendte ansiktet vekk fra ham. 
«Jeg fikk ikke sove den natten,» sa hun stille, med blikket festet i gulvteppet. «Så jeg gikk ned for å varme meg melk. Da hørte jeg noen i spiskammeret og grep ildraken for å forsvare meg.» Hun lukket øynene, måtte ta en pause da kvalmen bølget gjennom henne. Svimmel og trett var hun også. Så uendelig trett, som om hun ikke hadde sovet på flere netter. Da hun strøk hånden over bakhodet, kjente hun en kul. Så hadde hun sikkert truffet noe i fallet. «Jeg mente ikke å frata ham livet, mente det ikke. Det bare skjedde. Så ble jeg redd og ville gjemme ham. I alle fall inntil videre.» Hun snakket rolig og monotont, som om hun listet opp fra en bok. Og hele tiden hadde hun blikket festet i gulvet, på skrå framfor seg. «Det var bare inntil videre, til jeg fikk tenkt meg om.» 
«Himmelske Gud. Hvor enfoldig går det an å bli? Kan du si meg det? Nei, naturligvis kan du ikke det.» Han tok til å marsjere fram og tilbake over stuegulvet. Han oppdaget vinduet som sto på klem, gikk straks bort og lukket det. 
Fie tenkte på hvor brått regnet var kommet. Var det englene som gråt på grunn av hennes ugjerning? Da hun var et lite barn, hadde foreldrene sagt det. Nå gråter englene fordi du ikke har vært snill nok. Og hun hadde gått på værelset sitt, foldet hendene og bedt om tilgivelse. Hun hadde brukt det meste av sitt liv til å be om unnskyldning, slo det henne. Når skulle hun slutte å synde? Foreldrene hennes hadde vært så glade da hun ble gift med en prest. Kanskje han ville få skikk på henne? 
Hadde hun bare vært som søsteren. Marie grunnet aldri over alt og ingenting, hun var så mye lettere til sinns og unngikk sikkert derfor alle disse fallgruvene som Fie stadig tråkket i. 
«Kan jeg få legge meg litt?» tagg hun. «Jeg er så fryktelig trett og kvalm.» 
«Legge deg?» brølte han. «Spør du om å få gå til sengs nå som du akkurat har innrømmet …» 
Det banket kort på døren, før den gikk opp. Piken så seg fort rundt med store øyne. «Trengte dokker hjælp?» 

Til toppen

Bøker i serien