I sin tiende roman kaster nobelprisvinneren José Saramago (f. 1922) seg ut i en tilsynelatende vilter harselas, men henter seg inn med stort alvor. Latteren som bølger gjennom historien kan plutselig komme til å sitte fast i halsen.

Tertuliano Máximo Afonso er historielærer, “han bor alene og kjeder seg, eller for å si det med den kliniske presisjon som kreves i våre dager, han lider av denne midlertidige sjelelige forstemthet som vanligvis går under navnet depresjon”. Han holder venninnen Maria da Paz noenlunde varm, uten å forplikte seg, og er egentlig mer lidenskapelig engasjert i film enn i henne. En alenekveld i leiligheten ser han på den ganske ukjente “Den som leter, finner”. Fem ganger dukker det opp en resepsjonist i filmen - og til historielærerens bestyrtelse er denne statistskuespilleren på en prikk lik ham selv. En dobbeltgjenger, et duplikat, en i alle henseender tro kopi! Ad finurlige veier finner han frem til fyren - i en skakende konfrontasjon som snart eksploderer i en klassisk forviklingskomedie der ikke engang bruk av løsskjegg og hornbriller er for nedrig. Gode og dessverre også rendyrket perfide krefter utløses. Lærer Tertuliano og b-skuespiller António Claro utfordrer hverandre på de vesentligste spørsmål: hvem kom først, hvem er originalen og hvem er kopien?