Båten duvet, ristet og skalv. Som et uhyre fra dypet slo bølgene innover og truet med å svelge dem. Emma klamret seg fast i esingen, og Oliver rodde med kraftige åretak. En solstråle banet seg frem mellom de truende, mørkeblå skyene, og i et kort glimt så hun at båten var full av mennesker. Faren satt der med en fiskestang og sveivet inn fangsten. I enden på snøret så hun Gard. Han kjempet imot, mens han freste av sinne. Arret på kinnet lyste ildrødt. Bølgene slo over ham, men faren bare lo og sveivet rolig inn snøret. Moren satt i akterenden med et lite barn på fanget. Skautet hennes blafret i vinden, og hun vugget barnet i armene og lo mot den lille. Johannes satt på kne og øste vann over esingen, men hver gang han tømte bøtten, steg vannet. Jens var der også. Han satt rolig med pipen i munnen, og røyken la seg som et teppe over dem. Hun skimtet tante Augusta, som satt på fanget til Nicolai. Ragna hadde valpen i fanget ... Hver gang hun åpnet øynene, kom det flere til. Båten truet med å velte for hver gang en bølge slo innover dem. Redselen lammet henne, og hun gispet etter luft. Rundt henne var det bare åpent hav. Johannes fortsatte å øse, men vannet bare steg: Noen må ofre seg ... gulpet han og strevde med å holde hodet over vannet: Snart går vi under. Oliver la rolig fra seg årene, reiste seg og så på henne med et varmt smil. Ikke vær redd, Emma. Jeg er alltid hos deg. Så hevet han armene og hoppet over bord, og hun så ham forsvinne i bølgene. – Oliver! Oliver! Emma åpnet øynene. For et forferdelig mareritt! Hun strevde med å våkne, kjente en sviende tørrhet i halsen og hadde en vond smak i munnen. Så mørkt det var! Hun kavet for å fri seg fra teppet, og kjente en ekkel lukt rive i nesen. En blanding av fisk og råte ... Lå hun ikke i sin egen seng? Hun kjente den harde brisken under seg, og panikken grep henne. Hvor var hun? Tankene var sløvet, og hun strevde for å huske, mens redselen holdt henne i sitt grep. – Bare rop på ham ... Rop høyere, så kanskje han kommer! Stemmen kom fra et sted i mørket. En dyp, isende stemme. – Hva ... hvem er du? stotret hun. Var hun fremdeles i drømmen? Hun vred på hodet og kunne skimte en mørk skikkelse. Hjertet slo så hardt at det svimlet for henne. Hvem var han, og hvorfor var hun der? – Vet du ikke hvem jeg er, Emma Vik? – Nei, jeg husker ikke ... vet ikke ... – Det gjør du nok, hvis du tenker etter. Panikken kløp henne med klamme fingre. Hun tvang seg til å puste inn, puste ut. Kroppen skalv av redsel. Dette var virkelighet. Ingen drøm. Hun hørte en vislende lyd, og en lampe ble tent. En kraftig hånd holdt lampen mens den andre tente veken. Lyset blafret opp, og han satte på plass glasset. Hun så skrekkslagen på mannen foran seg. Øynene lå i skjul bak bremmen på luen, men hun så haken og en del av ansiktet. Så et blodrødt arr strekke seg oppover kinnet og forsvinne i skyggen av luen. Gard! Det måtte være ham. Hun klynket, trakk bena opp mot brystet og lente seg mot veggen. Nå kom alt tilbake. Hun hadde vært på vei til malekurset med maleriet av Oliver under armen. Hun husket hvor glad og tilfreds hun hadde vært, og forelsket ... Hun hadde ikke sett seg om. Like ved veita der hun så overfallet av mannen som døde, kjente hun en arm rundt halsen og noe mykt legge seg over munnen. Hun dro inn en skarp lukt, og så husket hun ikke mer.

Til toppen