| Forfatter: | Jenny Micko |
| Innbinding: | Heftet |
| Utgivelsesår: | 2021 |
| Antall sider: | 256 |
| Forlag: | Cappelen Damm |
| Språk: | Bokmål |
| Serie: | Aftenstjernen |
| Serienummer: | 19 |
| ISBN/EAN: | 9788202691592 |
| Kategori: | Romanserier |
Omtale Den eneste rette
I Bergen venter Lotta utålmodig på et livstegn fra Blanca. Hun må snart få vite om bestevenninnen lever, er like hel og i sikkerhet. Og ikke minst om hun er på vei hjem. Endelig får hun et etterlengtet budskap …
«Lotta,» hvisket Blanca med gråten i halsen og et hjerte som slo som besatt.
Lotta holdt ut armene og fanget henne i sin favn. Begge lo og gråt om hverandre. Ingen ville slippe taket. Akkurat der og da var det bare de to som eksisterte. De trengte ikke å si noe. Ord var både overflødige og helt utilstrekkelige for å beskrive deres samhørighet. De var søstre, ikke fordi de hadde samme foreldre, men fordi de hadde valgt hverandre.
Utdrag
Om kvelden lå Blanca i Lottas seng med hendene bak hodet. Lotta satt i vinduskarmen. De hadde begge skiftet til nattøy, og Blanca hadde laget en tykk flette i Lottas hår.
«Nå er det bare du og jeg,» sa Lotta og satte de hvite øynene i Blanca. «Så nå vil jeg vite hvordan du egentlig har det.»
«Jeg vet ikke,» svarte Blanca ærlig. «Jeg tror jeg trenger tid til å finne ut av … alt.»
«Tror du at Ritz har drept Oscar og de andre?» Lotta svelget. «Jeg vet at jeg ikke burde spørre, men jeg må vite hva du tror. Jeg må vite om det finnes håp.»
Blanca satte seg opp. «Det finnes håp.»
«Mener du det?»
«Ja, det mener jeg. Ritz tjener ikke noe på å drepe arbeidskraften sin.»
Lotta nikket. «Hvordan ble de behandlet mens du var om bord?»
Blanca hadde foretrukket å ikke måtte si noe om det, men hun kunne ikke nekte Lotta sannheten. «Ille,» svarte hun. «Svært ille.»
«Du trenger ikke å si mer. Jeg forstår. Om de kommer hjem, skal jeg ta vare på dem. Alle kan bo her i villaen, og doktoren kan komme hver dag, og i mellomtiden kan jeg pleie dem.»
«Det er klart vi skal ta vare på dem,» svarte Blanca mens klumpen i halsen vokste. «Om de, jeg mener når de kommer hjem, skal vi alle ta vare på dem.»
«Rupert kommer ikke til å svikte dem.»
«Nei, Rupert svikter aldri. Han vil få Oscar, Alfred, Birger, Petter og Henry trygt hjem. Og med tiden skal den som drepte Lise, få sin straff.»
«Jeg savner henne,» sa Lotta stille.
«Det gjør jeg også.»
Lotta forlot vinduskarmen og krøp ned under dynen. «Det er noe jeg vil fortelle deg.»
«Er det noe bra og godt? Jeg trenger det før jeg sovner.»
Lotta smilte. «Ja, jeg synes det. Jeg har funnet det perfekte lokalet for stedet jeg skal åpne for byens skjøger.»
«Åh, Lotta! Det er jo fantastiske nyheter.»
«Har jeg rett når jeg tror at Dina var trekktøs i Stavanger?»
«Ja, men ikke si det til noen.»
«Selvsagt ikke, men kanskje hun vil hjelpe meg med Lises hus.»
«Skal det …» Hjertet vokste i Blancas bryst. «Skal det hete Lises hus?»
«Ja, synes du det er dumt?»
Blanca omfavnet Lotta, og hvisket en inderlig takk mot håret hennes.