Laura bråvåknet av at det dundret på døren nede i landhandleriet. Forvirret åpnet hun øynene. Restene av en drøm satt igjen på netthinnen. Det var et utydelig bilde, men hun hadde vært ute på fjorden sammen med en mann. Akkurat idet hun var i ferd med å se hvem det var, forsvant både han og drømmen. Den harde bankingen fortsatte der nede, og Laura satte seg opp i sengen, fremdeles med kroppen full av søvn. Skulle hun gå ned og lukke opp? Det var nok mest vettugt å vente. Forhåpentlig hadde Hedström også våknet av den iltre lyden. Som huseier var det mest naturlig at han gikk for å undersøke.

Hun hadde ikke mer enn rukket å tenke tanken før hun hørte en dør gå opp bortenfor og lyden av hurtige skritt som forsvant ned trappen. Laura gjespet. Hun måtte allerede ha sovet en stund, for ute var det i ferd med å gry av dag. Nå som Vesle-Anders som oftest sov hele natten igjennom, var det sjelden hun fikk med seg morgengryet, enda det kom senere og senere for hver dag. Men fremdeles var det natt, og hun kunne ikke fatte og begripe hvem det var som kom på døren så sent. Det kunne ikke bety annet enn dårlig nytt.

Med gru husket hun på at Augusta var på vei til torget. Kunne det ha skjedd noe med henne? Selv om bare tanken fikk det til å gå et vondt sett gjennom henne, forsto hun likevel at det ikke kunne være det. Hvorfor skulle noen komme hit til landhandleriet hvis Augusta hadde forulykket?

Laura gikk nølende ut av sengen, tullet sjalet rundt seg og listet seg bort til døren. Forsiktig åpnet hun den på gløtt og la øret inntil sprekken. Hun hørte Hedström snakke med en annen mann. Hva de sa, klarte hun ikke å høre, men toneleiet mennene imellom sa henne at det var noe alvorlig. Først da hun hørte raske skritt på vei opp trappen, lukket hun døren lydløst og skyndte seg innunder teppet igjen. Hun hadde ikke mer enn kommet i seng før det knakket på døren hennes.

«Laura? Er du våken?»

Redselen våknet til liv. Hva var det som hadde hendt?

«Laura? Kan du være snill og åpne?» Hedström nesten ropte nå.

Laura tullet teppet rundt seg, gikk til døren og åpnet.

«Beklager hvis jeg vekket deg, men det har hendt noe.»

I det gylne skjæret fra stearinlyset i messingstaken han holdt i hånden, så hun hvor alvorlig han var, der han sto i bare slåbroken.

«Hva er det?» Stemmen hennes skalv, hørte hun, og i tankene lette hun etter svar på hva som kunne ha hendt. Kunne det være Kornelia? Eller noe med Sigvart? Hun klemte teppet enda tettere rundt seg, som for å beskytte seg mot det som ville komme.

«Jeg har fått bud fra Näsinge,» sa han tungt.

Laura tenkte med gru på de tre barna hans som hadde bodd hos søsteren etter at fru Hedström døde. «Er det hendt noe med barna dine?»

«Ja. Jeg må dra med en gang. Sendebudet venter utenfor. Han tar meg med på hesten sin.»

«Men …» Laura hørte hvordan vinden hadde økt i styrke og regnet som pisket mot vindusrutene.

«Du må være snill og passe landhandleriet, Laura. Jeg vet ikke hvor lenge jeg blir borte.»

«Hva er det som har hendt?»

«Eldstegutten min …» Hedström svelget og så sørgmodig på henne. «Jeg vet ikke så mye, bare at han har slått seg ille. Det er visst så galt stilt at det står om livet.»

«Men det er da forferdelig!»

«Ja. Jeg får bare komme meg i klærne og dra.»

Laura så hvordan hånden som holdt lysestaken, skalv.

«Bare reis, jeg skal passe på her. Jeg klarer meg.»

«Takk, Laura.» Han forsvant mot værelset sitt, og Laura lukket døren.

Den brå oppvåkningen og tanken på den lille gutten fikk frostriene til å jage gjennom kroppen. Hedström snakket aldri om barna sine eller familien i Näsinge. Hun kjente seg likevel beskjemmet fordi hun bare hadde tenkt på sine egne. Hun erindret hva moren en gang hadde sagt. Enhver står seg selv nærmest. Det var sanne ord.

Til toppen