Det ringte på døren. Utenfor sto Wenche med en blomsterbukett i hånden. «Gratulerer med dagen! Jeg ville bare stikke innom med en liten presang til bursdagsbarnet. Sover han?»
«Ja, men kom inn, da, Wenche. Det er litt bløtkake igjen,» sa Ragnhild og tok imot blomstene. «Gjestene har akkurat gått. Det er bare Nicolas' venn, Simon, som er igjen. Har dere hilst på hverandre?»
Begge ristet på hodet og lo. Simon rakte Wenche hånden. «Jeg har hørt om deg. Du er forlovet med Sigurd, Ragnhilds onkel, ikke sant?»
Wenche nikket. «Jeg var i hvert fall, men nå er jeg ikke lenger så sikker.»
«Det var en besynderlig uttalelse. Betyr det at du har begynt å få kalde føtter?»
«Nei, det betyr at jeg er usikker på hvem av oss som vinner, min rivalinne eller jeg.»
«Du verden! Har man rivalinne når man er forlovet?»
«Det viser seg at man plutselig kan få en. Som dalende fra himmelen.» Wenche lo litt.
«Dette høres mer og mer mystisk ut. Har du noe imot å fortelle hva som har skjedd?»
«Kom inn og sett dere først,» sa Ragnhild. «Jeg skal bare sette over tevannet, så kommer jeg.»
Da bordet var dekket på nytt og bløtkaken tatt inn igjen, fortalte Wenche om fjortenåringen som plutselig sto på Sigurds dør og fortalte at hun var datteren hans.
Simon plystret langt. «Det var litt av en bombe!»
«Ja, det var et sjokk. Det verste var at Sigurd lot seg sjarmere fra første øyeblikk. Han er så utrolig naiv.»
«Tror du ikke at fjortenåringen er datteren hans?»
Wenche ristet heftig på hodet. «Ikke et øyeblikk! Jeg er helt sikker på at hun lyver. Jeg tror ikke at andre har lurt henne til å tro det heller, slik Sigurds mor antydet, jeg tror at hun er en listig og farlig ung kvinne som vet nøyaktig hvilke knapper hun skal trykke på for å få det som hun vil.»
«Men Wenche, da!» protesterte Ragnhild forskrekket. «Så utspekulert kan hun ikke være. Ikke en ung pike på bare fjorten år.»
«Jo, akkurat så utspekulert tror jeg at hun er! Jeg merker det på alt det Sigurd forteller. Jeg sitter taus og legger sammen to og to hele tiden. Jeg synes synd på Sigurd. Tenk dere hvor skuffet han blir den dagen han avslører henne! Og da er ikke jeg der, klar til å trøste. Så tålmodig er jeg ikke.»
Ragnhild så forbauset på henne. «Jeg visste ikke at du var så sikker på at hun lyver!»
«Jeg ville spare dere. Jeg tenkte at dere har mer enn nok nå som dere skulle sende Miriam fra dere.»
«Har du noen bevis på at hun lyver?» kom det betenkt fra Nicolas.
«Ja.»
Til toppen