Den fortapte sønn (Heftet)

Serie: Hjertets røst 19

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2017
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Hjertets røst
Serienummer: 19
ISBN/EAN: 9788202538873
Kategori: Romanserier
Omtale Den fortapte sønn

Vesle-Bastian kommer på besøk sammen med to kamerater, og Gjertrud forstår at de driver med noe som ikke tåler dagens lys. Hun sitter etter hvert på mange hemmeligheter, ikke minst om folkene på Storset. Det er tydelig at Ola misliker det, men han har ikke turt å gjøre henne noe – hittil.
Da Oskar kommer tilbake til bygden, føler Gjertrud seg nesten som en tenåring, yr og forelsket. Også han betror seg til henne og tenner et håp i hjertet hennes.

– Det blir ikke lett å være borte fra deg, Gjertrud.
– Du vet at jeg venter, Oskar. Hvis du vil det. Hun kjente at tårene ville komme. – Jeg skal skrive, og så får du svare så godt du kan.
Han gjorde det han skulle: Trakk henne inntil seg og kysset henne hardt og lidenskapelig.

Til toppen

Utdrag

Da Ola Utåbort og Gjertrud dro opp i heia, lå det an til et nydelig vintervær. Tidlig på dagen var det skaresnø innover. Hesten fikk spent på seg gode hestetruger, og de første morgentimene gikk det raskt unna. Gjertrud gikk på ski, og hun måtte legge bånd på seg for ikke å sette utfor i full fart når anledningen bød seg. Da hun var jente hjemme i Romsdalen, var hun vill og uvøren på ski og kjelke, men nå var hun jo ingen ungjente lenger. Et fall kunne ende med at en arm eller et bein ble forstuet, eller det som verre var.
De var framme tidligere enn hun hadde regnet med, og med slik karhjelp gikk det raskt å få høyet på sleden og tjore det godt fast.
– Da kjører vi innom Storset-seteren, sa Gjertrud, da de var ferdig med å laste på.
– Nei Gjertrud, du kan svinge innom alene, så rask som du er. Det er fin is over vannet nå, så jeg kan være nede i bygden om bare et par timer, hvis jeg slipper den lange omveien.
– Hva har du tenkt å gjøre når du er framme på Røen, da? spurte Gjertrud. – Jeg klarer fint å få høyet inn på låven selv, så …
Han humret godmodig. – Å, jeg gjør da såpass for deg, Gjertrud. Hvis jeg skal vente på andre, så blir det ut og bort, ut og bort.
Gjertrud klarte ikke å undertrykke et flir. Mens hun festet skiene, så hun etter mannen og hesten som beveget seg sørover. Nå var det bare å stake i vei.
Så fin glid som hun hadde, var hun framme nesten før hun visste ordet av det. Men været var ikke like fint lenger. Da de dro, grytidlig på dagen, var det kaldt og vindstille, men nå hadde det frisknet til.
Hun sto en stund, lente seg til skistavene og så ned mot setra. I solskinnet var det en riktig liten idyll, slik som man kunne se på brevkort. Så fikk hun øye på noe uventet. Hun rynket pannen og myste. Det var da et skispor som gikk inn til seterbua? Var det folk der? Men hun så ikke røyk fra pipen, så da var det neppe storsetfolk. Uansett hvem det var, ville det bli trivelig med en prat.
Hun satte utfor bakken, klarte akkurat å svinge utenom en stor tue, og så var hun inne på tunet. Hun så mot hovedbua, og så skiene og et par staver som var lent opp mot veggen. Døren sto på gløtt.
– Hallo, sa hun høyt. – Er det hulderfolk her? Nå kommer jeg inn!
Noen beveget seg inne i bua, og hun hørte en stemme som hun kjente altfor godt – stemmen til den siste som skulle ha vært her nå.
– Noen hulderkall er det ikke, Gjertrud, men det er et troll, ja!

Gjertrud hadde mest lyst til å kaste seg rundt på skiene og renne hjem så fort hun kunne. For her var det noe som ikke stemte. Klara hadde kanskje bedt henne stikke innom setra i all troskyldighet – eller kanskje ikke? For hun så på Ola at han ikke var overrasket over å se henne. Han hadde ventet på henne.
Dette var ikke godt nytt.
Han sto i budøren, satte Ola-blikket i henne. Sto der med de brede bukseselene, åpen skjorte, og sikspensen skjøvet langt baki nakken. I munnviken hang den uunngåelige sigaretten. – Nei, at du renner omkring her da, Gjertrud?
– Du regnet med å se meg.
– Ja.
– Jeg kommer ikke inn. Si hva du vil si.
Han kom helt ut. Hun hadde en mistanke om at han ikke var edru, for han hadde nakne føtter i et par tresko. De var glatte under, og straks han trådte ut på snøen, forsvant beina under ham. Med et dumpt smell havnet han på ryggen. Han kunne prise seg lykkelig for at han ikke hadde smelt bakhodet i steinkloppa og slått på seg hjernerystelse, tenkte Gjertrud. 
Han så fortumlet på henne, så gliste han surt og kom seg på føttene. – Spenn av deg skiene, kvinnfolk, sa han. – Jeg har både kaffe og dram inne, og snart er det full fyr i ovnen. Du er gjest her.
– Jeg vil komme meg hjem. Jeg har ikke noe ærende her.
– Jeg kom hit ens ærend for å prate med deg, Gjertrud. Under fire øyne. Du må faen ikke innbille deg at din tid din er mer kostbar enn min!
– Kunne du ikke si de ordene nede på Storset?
Han gjorde øynene smale. – Nei, det kunne jeg ikke. Har du ikke merket at veggene har ører på Storset? Og det passer seg jo ikke å renne inn og ut hos deg. Den helvetes gammelkaren skal ikke vite at vi to har en fortrolig samtale.
– Men Klara skjønner det vel?
Han skakket på hodet. – Ja, Klara … Hvem vet hva hun tenker? Hun sa i hvert fall ifra at du skulle dra innom her.
Ja, det hadde Klara gjort. Gjertrud tenkte igjen på venninnens kalde blikk da de skilte lag etter at Gammel-Lars hadde gått berserk. Uhyggen vokste i henne.
Ola sto kloss inntil henne, med hendene dypt i bukselommene. Hun skulle ikke slippe unna. Hun kjente et sug i magen. Han hadde vel ikke tenkt å drepe henne? Det var ikke godt å vite hva den temperamentsfulle karen kunne finne på – særlig når han hadde drukket. Kanskje hadde han drap på samvittigheten fra før av – der Jarle Nordigarn hadde vært verktøyet hans.

Til toppen

Bøker i serien