Den fremmede (Heftet)

Serie: Solens barn 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2020
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Solens barn
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202652739
Kategori: Romanserier
Omtale Den fremmede

En kvinne – en drøm – en fortid

Familien fra Tyskland kommer for å feire jul på Godset. Blant gjestene legger kusinens venninne Adabel an på Laurent, men han tenker kun på Karoline. Og da Laurent oppsøker doktorgården og snakker om Vealøs, er Karoline sikker på at det er en hemmelig beskjed om at de kan møtes der.

Karoline snuste på stoffet. Kjente duften av ham så tydelig. Så foldet hun stoffet forsiktig og la det på brystet innenfor blusen.

Med valne fingre lirket hun det broderte lommetørkleet sitt ut av kjolelommen. Noen initialer hadde hun ikke, men så lenge hun hengte det på den samme grenen, ville han skjønne at det var hennes.

Hun ventet en stund til. Til mørket var begynte å falle på, for det kunne jo hende han kom?

Til toppen

Flere bøker av Hege Løvstad Toverud:

Utdrag

Gatene lå stille. Stine fortet seg gjennom det som hette Torggaten. På hjørnet lå Christiania Dampkjøkken, en stor spisesal hvor de serverte varm mat, visste hun. Duftene som sivet ut fra den høye skorsteinen, var alltid så herlige. En dag skulle hun ta med seg Johan dit. Men ikke ennå. Barry lette etter dem, og sikkert på sånne steder også. Men en annen dag. Når Barry hadde sluttet å lete, da skulle de gå dit.

Stine stappet nesa nedi sjalet mot kulden. Litt lenger frem lå markedet, der hun og Inga hadde gått ærender. Hun satte opp farten. Hørte det rumle i magen. Hun løp og tenkte på alt hun skulle handle for sølvpengen, både pølser og lefser og smør. Og en flaske melk til og med, for det syntes både Johan og hun var så godt. Med så stor en sølvpenge skulle de bli mette både lenge og vel.

I enden av gaten stanset hun brått. Torget var stengt! Alle bodene lå mørke, og ingen folk var ute. Stine snurpet fjeset. I grunnen var det ikke så merkelig. Solen hadde jo ikke stått opp ennå. Lå bare som en rød rand over åsen.

Kanskje det åpnet om hun ventet litt? Ja, ikke for lenge, for når solen steg, fikk menneskene ansikter …

Hun stilte seg under et møne. Plutselig fikk hun øye på ei kone som sto og vasket av borddisken. Hun skurte med brå bevegelser, og da en løs hund tuslet bort og logrende begynte å snuse oppi sekkene, kylte kona skurebøtta etter den så den traff hunden over labben med et smell. Hunden klynket, og mens bøtta lå igjen på bakken, humpet hunden pistrende av gårde på tre bein.

– Ha deg unna varene mine, kjøter! skrek kona. – Anton! Slå etter bikkja med sveipen. 

En kulerund gubbe våknet med et rykk på kuskebukken. Kona lot ham få høre det:

– Hva venter du på? Hadde du kømmi hit med skuresakene mine i går, så hadde vi ikke trengt å stå opp i otta for å gjørra reint. Men nei da, du måtte absolutt innom hvert eneste vatnhøl. Så, deng opp bikkja!

Mannen så seg trøtt omkring, og da han ikke fikk øye på noen bikkje å banke, satte han seg til å sove videre.

– Pst. Kom da ... hvisket Stine og lokket på hunden, som satt og slikket den vonde labben. Den stanset med poten midt i luften og spisset ørene. Likevel, den turte visst ikke å komme bort. – Det er ikke farlig, forsikret hun og satte seg på huk. Hun satt i le for den argsinte kona og så bare ryggen hennes. Hunden satte den vonde labben ned, men trakk den fort opp igjen. Så humpet den mot henne. Stine strakte ut en hånd. – Stakkars. Få se på deg. Hunden svarte med å legge seg foran henne med hodet på den friske labben, og så på henne med triste øyne. Pelsen var våt og klumpete, og bakpå stakk knoklene ut. – Så så. Det var nok et uhell, det med bøtta, trøstet Stine, og snart lot hunden henne få klø den bak øret. Men da hun ville ta på den blodige labben, trakk den seg unna og ga seg til å slikke såret.

Stine skulte mot kona. Hun var gått bort til vannpumpa, og fylte bøtta med sinte bevegelser. Nei, det var ikke noe uhell det der med bøtta. Ordentlig slemt gjort, var det.

– Bli her, hvisket Stine og reiste seg. – Jeg kommer snart.

Hun knyttet av seg skautet. Hjertet dundret. Bare alt gikk etter planen. Og bare hun ikke ble tatt ... Hun så seg om, og da banen var klar, listet hun seg ut på torget og bort til de tre sekkene som sto lent inntil kortveggen på boden. Kona hadde sikkert tenkt å stable varene på disken så fort hun hadde skurt ferdig.

Boden luktet harskt av gammel fisk og skjemt kjøtt. Stanken fikk det til å snu seg i magen hennes. Stine kastet et blikk over skulderen, men kjerringa var i full sving med å kjefte på vannpumpa for at den ikke pumpet fort nok.

Stine gløttet oppi sekkene. Synet fikk henne til å sperre opp øynene. Her var brød, kålrot, pølser, ost, kjøtt og flatbrød. Til og med en flaske melk!

Hun visste at det var galt, og hun håpet ingen så henne. Spesielt ikke Gud, for å bryte det sjuende budet, det var så galt som det kunne få blitt. Bestemor Mari hadde advart henne om hva som skjedde med barn som stjal. Men samtidig ville vel ikke Gud at små barn skulle sulte i hjel heller? Og i hvert fall ikke hunder.

Hun foldet ut sjalet i en fei. Så forsynet hun seg fra sekkene, tok litt av alt og lagde en passelig stor haug. Tok ikke så mye at det ble tomt for noe, for kona måtte jo ha mat å selge. Kanskje hadde hun unger hjemme, for alt Stine visste. Stakkars de ungene, som hadde sånn en sint mor. Men forresten var den kona altfor gammel til å ha små barn. Det var sikkert bare hun og den stakkars mannen hennes, og han så både mett og utørst ut.

– Er du døv eller, Anton! Kom og hjelp til med vannet! hørte hun plutselig bak seg. De seige takene fra vannpumpa hadde gitt seg, og nå nærmet konas skritt seg over torget. – Eller hadde du tenkt at jeg skulle sette fram alt sammen sjøl? Kom deg over hit! 

Stine rasket sammen knyttet i en fei. Hun rakk å stappe inn et siste brød, før hun lempet alt over skulderen og løp inn bak torgboden, bort til hunden.

Bak seg hørte hun kona banne og steike, for ikke bare var mannen hennes treg, han var visst helt udugelig også.

– Kom, hvisket hun til hunden og pilte langs husveggen. – Vi må forte oss …

Men hunden bare lå der og så på henne. Stine satte seg på huk og tok etter den vonde labben. Kanskje var den brukket? Hunden trakk til seg poten og klynket.

– Vent, sa hun og åpnet knyttet. Viklet av avispapiret og dyttet kjøttet bort til hunden – Sånn, ja. Flink bisk. Du trenger litt i magen. Så ser du snart litt lysere på det.

Stine husket at moren hadde brukt å si akkurat det. Spesielt den siste tiden på Mariplass. Når magen rumlet på både henne og Johan. Da hadde moren stukket til dem en brødskorpe fra forklelommen og sagt at et godt mål mat, det kunne saktens få en til å se lysere på ting. Hun smilte av minnet, men det var et trist smil. Å tenke på moren nå som hun var ute alene i mørket, og i tillegg hadde gjort kjeltring av seg, det var nesten ikke til å holde ut. – Så, så, du blir nok snart bra, sa hun og reiste seg. – Snart kan du gå igjen, like fint som andre hunder …

Så hev hun knyttet over skulderen og la på sprang. Flettene hoppet opp og ned på ryggen, og hun hadde ikke tanke på å se seg verken frem eller tilbake.

Så travelt hadde hun det at hun ikke la merke til skikkelsen inne i smuget, den som smatt ut av mørket og begynte å følge etter henne.

Til toppen

Bøker i serien