Viktoria mer følte enn så at Per tok kvinnen i øyesyn. Det var ingen tvil om at den fremmede kvinnen var vakker, med sine høye kinnben, fyldige lepper, en velformet nese og rosenrøde kinn. De store, brune øynene var rettet mot henne. Blikket var ikke fiendtlig, men utstrålte heller ikke overstrømmende vennlighet.

Viktoria rettet seg opp og strøk en hårlokk bak øret. Hun følte seg med ett så fryktelig grå og kjedelig.

– God dag, sa Viktoria og tvang frem et smil. Hun måtte bare innrømme for seg selv at hun ikke håpet denne skjønnheten skulle bo på hotellet så fryktelig lenge. Hun ønsket seg gjester i hopetall til hotellet, men en kvinne av et slikt kaliber … Viktoria kjente det ble aldeles for mye for henne.

– God dag, sa kvinnen og dro av seg hanskene, som selvsagt skjulte et par lange slanke hender. Hun så på Per og smilte, men smilet var langt mer avmålt da hun så på Viktoria, som om hun enset hennes fiendtlighet. Viktoria skulle ønske at Per ikke hadde stått her nå. Hun følte at hun bleknet i denne kvinnens nærvær.

– Har De bestilt værelse? spurte Viktoria.

– Det har jeg. Mitt navn er Gulbrandsen. Lillian Gulbrandsen.

Viktoria nikket og så etter i hotellboken. Kvinnen hadde bestilt et to ukers opphold. Da kom hun til å være der under åpningsfesten. Viktoria tenkte umiddelbart på all den oppmerksomheten hun kom til å få.

– De reiser alene? spurte Viktoria og kikket over skulderen hennes, som om hun skulle ha gjemt noen der.

– Jeg reiser alene, ja, svarte denne Lillian.

Viktoria prøvde å se etter om hun bar en giftering, men hånden var bar.

– Er det første gang De er i Drøbak? spurte Per og lente seg over disken.

– Ja, det er det. Men jeg har … Kvinnen tidde, som om hun var i ferd med å si for mye.

Til toppen