Selv om Anna gikk raskt, kunne hun høre at mannen kom nærmere, og innen hun passerte broen, var han oppe på siden av henne.
                – Det var da fælt så travelt du har det, sa Gudleif og gliste.
                Hvorfor snakket han til henne som om de var dus? Hun hadde ikke tenkt å omgås ham. I hvert fall ikke mer enn nødvendig. Hvis Siri og Tor en gang giftet seg, og de ble i slekt, var det en annen sak. – Jeg har en avtale jeg må rekke, sa hun uten å senke farten.
                – Jeg skal også til Stasjonsbyen, fortsatte Gudleif.
                Anna visste ikke hva hun skulle si til det, så hun bare hastet videre.
                – Prøver du å unngå meg?
                – Jeg har en avtale, sa jeg.
                Øynene hans ble mørkere. – Du har virkelig bestemt deg for at du ikke vil ha noe med meg å gjøre.
                – Den dagen Siri og Tor gifter seg, skal jeg vurdere om jeg vil ha noe med Dem å gjøre, sa hun hardt.
                Ondskapen lå avkledd i latteren hans. – Tror du virkelig at ungene våre vil gifte seg med hverandre?
                Anna begynte å gå igjen.
                – Om det blir det siste jeg gjør her i livet, skal jeg forhindre at sønnen min gifter seg med et taterkvinnfolk.
                – Nå må De styre Dem, mumlet hun og lyttet til den indre stemmen som sa at hun skulle forholde seg rolig, og ikke la seg terge. 
                – Hva sier du? Kaster du gand over meg?
                Hun sendte ham et oppgitt blikk. – La meg være i fred.
                – Jeg vil snakke med deg.
                – Om hva? Om at De misliker tatere?
                – Ja, det ... og noe til.
                Hun begynte å gå enda raskere og løp nesten, så ivrig var hun på å slippe unna ham. – La meg være i fred.
                – Vent!
                Det lød som en kommando, og hun kikket seg over skulderen. Han hang et stykke bak nå. – La meg være i fred, gjentok hun.
                – Det er noe jeg vil fortelle deg.
                Hun satte ned farten og snudde seg, men stanset ikke. – Hva vil De fortelle meg?
                – Selv om jeg ikke liker tatere, er jeg ikke blind. Siri er ei flott jente.
                Hva mente han med å si det?
                – Tor har ikke delt leie med henne.
                Anna kokte av raseri. Hvorfor snakket han slik om Siri? Han hadde da ikke noe med om hun hadde delt leie med Tor eller ikke.
                Gudleif stanset. Han støttet seg på lårene og pustet tungt, men ordene som kom fra den skjeggete kjeften var ikke trette. – Kanskje jeg blir den første. Hun har lyst på meg, jeg kan se det.
                Det var lenge siden Anna hadde vært så sint. Nå var det nesten så det dampet av henne. – Ikke snakk slik om datteren min! hveste hun.
                – Jeg snakker om henne akkurat som jeg vil. Ingen tater skal diktere hva jeg skal si.
                Tors far kom gående mot henne, flirende og full av djevelskap.
                Hånden hennes streifet skjørtelinningen. Bak den hang kjolesekken. I den lå den vesle kniven hun alltid bar med seg.
-        Jeg har et forslag.
Gudleifs øyne var smale. Han var nesten fremme hos henne nå. – Jeg sparer Siri hvis du gir meg det jeg vil ha.
                Hun kunne nesten ikke tro det hun hørte. – Hva vil De ha av meg?
                – Kroppen din, Anna Jonsdatter. Jeg vil ha kroppen din.

Til toppen