Dagen etter satt Julie og Valborg inne ved husveggen, like ved kjøkkenvinduet. De satt på huk med ryggen støttet opp mot veggen, så i tilfelle noen kom, kunne de sprette opp og late som om de var på vei til å utrette noe fornuftig.

– Det er slutt mellom Marius og Karine, sa Julie med lukkede øyne. Hun lot solen varme ansiktet, selv om brunfargen ikke kom til å bli særlig kledelig.

– Slutt? Kem som har sagt det?

– Så du ikke at han gikk etter henne utenfor? Så kom de begge tilbake, men Karine gikk straks opp på loftet med forgrått ansikt.

– Det betyr vel ikke at de ikke e kjæresta meir.

Julie så irritert på henne. – La du heller ikke merke til oppførselen hans? Han var stille, sur og innesluttet resten av kvelden. Han snakket ikke en eneste gang, så det har helt klart skjedd noe mellom dem. Hun smilte fornøyd og lukket øynene igjen.

– E du glad før det? spurte Valborg forferdet.

Julie trakk på skuldrene. – Det er uansett ikke min skyld, men hvorfor skulle jeg være lei meg? Karine tok kjæresten min fra meg, og nå har han funnet ut at han ikke orker henne likevel. Du mener da ikke at jeg skal løpe etter Karine og trøste henne?

Til toppen