Emily må kjempe for hotell Den hvite rose. Lar det seg redde – eller er det for sent?
Gerhard har lagt planer som får konsekvenser for både Emily og Jenny.
I Roma får Jennys rivalinne, Mariella Stevens, et tilbud det er vanskelig å akseptere. Samtidig er det som om krefter hun ikke kan styre, driver henne i en ny retning. Det frie livet hun har levet til nå, må ta slutt.

”Sander kan ikke ha solgt hotellet,» sa Jenny. «Jeg nekter å tro det!”
”Tro hva du vil.” Ragnhilds stemme var flat. ”Han er i klørne på den kvinnen. Hun står bak. Hun nøyer seg ikke med å ha stjålet en gift mann, men vil ha penger også. Jo mer, jo bedre.”
”Sander er ingen forbryter. Han kan ikke ha solgt min del!»

UTDRAG FRA BOKEN:
Lydene fra skogen over gården var fremmede og skremmende. Ragnhild skalv som et ospeløv. Hun hadde lyst til å stå opp fra sengen og forvisse seg om at tvillingene fremdeles sov trygt på kammerset sitt – men hun våget ikke. Hun burde hatt dem her inne hos seg, passet på dem, også om natten.
            Sander lå nede i førte etasje. Han hadde ikke gjort mine til å ville dele dobbeltsengen med henne. Han behandlet henne som om hun var en syk fremmed, en han nærmest tilfeldigvis hadde fått ansvaret for. Etter at de kom hit, hadde han tatt flere turer ned til båthusene. Han sa at det var for å hente bagasjen deres, og han kom ganske riktig tilbake med kasser og vesker. Men hun lot seg ikke lure, hun visste hva det var som trakk ham ned dit. Han møtte henne, den andre kvinnen.
            Ragnhild trakk dynen bedre opp mot ansiktet. Hun frøs også. Huset hadde stått tomt en tid, og til tross for sommeren var det som om en fuktig kulde hadde bitt seg fast i veggene. Emily hadde dekket over for Sander. Barna var blitt hentet tilbake til Nannas hus, og både han og Emily hadde latt som om han ikke hadde skrevet falskt og solgt hele hotellet. Nå het det at Emily skulle kjøpe hans del for å drive det videre alene. Ragnhild hadde latt som om hun trodde dem, som om hun hadde vært overbevist om at det viktigste av alt var å få Sander og barna med seg hit til Solbakken. Det hadde vist seg å være lite gjennomtenkt. Hun hadde forestilt seg noe ganske annet enn det som møtte dem – en større gård, naboer et passe stykke unna, og en liten by i nærheten. Dessuten hadde hun ikke trodd at hun ville følge etter.
            En ugle tutet. Lyden var skremmende. Bare den ikke vekket barna! De var ikke vant til slike lyder. Hun sukket. Barnepiken hadde nektet å bli med dem hit, i siste liten. Det var bare Sander, barna og henne nå. De skulle finne en ny barnepike, sa han, i en av bygdene her i trakten. Han fant vel en vakker, ung kvinne, en som kunne holde ham varm om den andre dro tilbake til hovedstaden. Hun syntes nok at det var vel øde her, hun også, vant som hun var til ganske andre forhold.
            Tårene rant uten at hun klarte å stoppe dem. Puten var våt, og hun snudde den. Dersom de skulle bli en ordentlig familie, måtte Sander komme tilbake til sengen hennes. De måtte få flere barn, få gutten han ønsket seg. Han sa at hun var syk og måtte hvile og ta det med ro. Alle sa det. Hun var ikke syk, hun bare så alt som det virkelig var. Hun hadde sett at Sander solgte hotellet og tok barna, slik hun hadde sett at den andre kvinnen hadde fulgt etter dem hit. Det var da ikke rart om hun ble ute av seg?
            Uglen tutet igjen. Lyden var nærmere nå. Betød det ulykke? Var det kanskje noen som kom? Tyver og mordere, eller Sanders kvinne? Hun hadde en kniv gjemt under madrassen for å kunne forsvare seg om det ble nødvendig – om noen kom når hun og barna var alene på gården. Den kunne komme til nytte, det visste hun.
 
*
 
«Hvor er gardinene som hang her før?» spurte Emily.
            «Jeg mener de ble lagt i et av kottene,» svarte Åsta.
            «Var de utslitt?»
            «Nei, slett ikke. Ragnhild likte de bare ikke. Ho sa at blondegardiner var gammeldags. Ho ville ha litt farge, sa ho. Dessuten mente ho at det tok for mye tid å stive de etter vask.»
            «Jeg forstår.» Emily kastet enda et blikk på de lysegrønne gardinene. Fargen var ubehagelig skarp, og stoffet var av dårlig kvalitet. De måtte bort. «Jeg går og ser om jeg finner de andre,» sa hun. «De passer langt bedre i dette værelset.»
            «Jeg er helt enig, fru Lindemann,» nikket Åsta. «Det har alltid vært hvite blonder i spisesalen.» Hun dyppet gulvkluten i bøtten og vred den godt. «De må sikkert blekes og stives. De har nok gulna.»
            Emily nikket. «Kan du ta deg av det når du har tid? Om jeg finner dem? Hvis ikke, må jeg kjøpe nye.»
            «Det skal jeg ordne,» nikket piken. «Jeg er ganske sikker på at de er her et sted. Fru Hofgaard likte ikke å kaste noe. Alt kunne komme til nytte en dag, sa ho.»
            «Da går jeg for å lete.» Emily gikk ut i resepsjonen, smilte til Gina og tok en avstikker ut på kjøkkenet, der fru Beck var i ferd med å lage mat til landturen deres. De skulle spise på en av strendene på Jomfruland, om vinden ikke var for sterk.
            «Dette ser nydelig ut!» smilte hun.
            Fru Beck så opp. «Jeg håper det vil smake. Jeg skjærer opp litt av steken fra i går kveld.»
            Emily kjente at hun var sulten. «Kan jeg få smake en liten bit?» spurte hun.
            «Forsyn Dem! Det står nybakte småbrød på disken.»
            Emily smurte tykt, gult smør på brødet og tok noen biter av det møre kjøttet. «Jeg kommer til å bli tykk dersom jeg skal besøke kjøkkenet flere ganger daglig. Her er alltid en fristelse – eller flere.»
            «De har bare godt av spise litt mer, fru Lindemann,» smilte kokka. «Det er verre med meg.» Hun la hendene på magen. «Min forlovede sier at jeg er akkurat passe, men jeg vet jo at jeg har lagt meg ut etter at jeg kom hit.»
            «Deres forlovede?»
            «Ja, vi har bestemt oss nå.»
            Emily smilte. «Til lykke! Jeg håper ikke det betyr at vi mister Dem?»
            «Jeg forlater ikke hotellet! Det har jeg gjort klart for ham. Jeg er ikke en som akter å gå hjemme.»
            «Det er betryggende å høre.»
            Fru Beck nikket og smilte. «Vi har ikke hastverk med bryllupet heller. Det blir ikke på denne siden av nyttår»
            Emily spiste opp og gikk ut i resepsjonen. Der stod Gina Clausen i hyggelig passiar med noen gjester. Alt så bra ut. Hun følte at arbeidet med å snu den triste utviklingen var i gang. Men det ville ta tid.