– Hva skal jeg gjøre, fru Bothild? Hvis herr Gustav fortsetter å beskylde meg for utroskap, kan han gjøre Alv arveløs og nekte å underholde meg.
Jeg har lovet sira Gunnulf Sæmundgård, det eneste jeg eier, som betaling for Tures sjelemesser, jeg har ikke noe å leve av. – Jeg tror han kommer til å skifte mening når han blir bedre kjent med deg. Han er ikke dum, før eller senere vil han gjennomskue Tures frille.
Ingebjørg nikket, og da Ragna kom inn i det samme, fulgte hun med fru Bothild ned.
Til sin overraskelse fikk hun se at det var blitt lystig rundt bordet i kongshallen, dette liknet slett ikke et gravfølge. Tures far og farbror ble underholdt av Orm Øysteinsson, herr Mathis, jomfru Adalis og fru Benedicte. Staup og beger ble stadig fylt, og latteren runget mellom de tykke murveggene.
Ingebjørg kviet seg for å gå bort til dem, hun hadde ikke stått ansikt til ansikt med fru Benedicte etter likvaken. Nå la hun merke til at fru Benedicte flakket med blikket da hun så henne komme, og forsto at hun fremdeles var redd. Det hjalp på usikkerheten hun følte. Hvis fru Benedicte virkelig trodde at Åshilds og Tures død skyldtes hennes egen skaderite og at det var derfor hun selv hadde falt om i uvett, var det ikke rart om hun var blitt nervøs.
Det ble stille rundt bordet da de nærmet seg. Ingebjørg var glad for at fru Bothild var sammen med henne.
– Nå, fru Ingebjørg? lød stemmen til herr Gustav, mørk og brautende. – Er horeungen lagt til sengs?
Ingebjørg viste at hun tok det som skjemt, og smilte. – Nå sover han heldigvis. Jeg har en dyktig barnepike som passer ham.
Herr Gustav sa ikke mer, ble bare sittende og stirre på henne med et misfornøyd uttrykk. En lang stund var det taust rundt bordet. Urovekkende taust.
Da kom det langsomt: – Det er kanskje på tide å fortelle meg sannheten om min sønns død, fru Ingebjørg?
Til toppen