Gjertrud så den stensilerte plakaten som var stiftet opp på plakatholderen ved siden av inngangen til det som ble kalt kommunehuset. Hun fisket fram brillene, bøyde seg fram og leste den litt utydelige skriften. Kjevemusklene strammet seg.
Der var det, ja! Synden gjorde på nytt sitt inntog i Sæterdalen! Den nye jordmoren og sykepleiersken ville samle unge, ugifte kvinner – ja, gifte kvinner og mødre også – til et opplysningsmøte på folkeskolen. Og dette hadde de hengt opp rett foran kirkegjengerne, foran fromme og gudfryktige mennesker! Gjertrud var så fortørnet at hun skalv. Kvinner ville komme, ja. Slike som ikke hadde funnet troen, eller som aldri hadde søkt etter den. Nytelsessyke fattigkvinner som ikke tenkte lenger enn nesen rakk. Som ikke forsto at hvert foster, hvert barn de drepte, ville bli som en møllestein om halsen deres, og sende dem rett ned i glomørjen!
Hun husket den siste natten i fengselet – natten da hun forsto at hun bare hadde vært en makelighetskristen, at hun ikke hadde skjønt hva som var hennes kall: å arbeide mot gudsfornektelsen, mot synden! Og her slo synden henne midt i ansiktet!
En arbeidskar med en spade hvilende på skulderen så på henne, skjøv sikspensen litt bak på hodet og skakket på hodet. – Det er sannelig liv i den nye jordmoren, Gjertrud. Og frøken Kleistmann stiller heller ikke sitt lyst under en skjeppe.
Gjertrud ga den formastelige et krenket blikk. – Ikke alt lys er av Gud, Per. Den engelen som Herren støtte ned fra Himmelen, han som ble kalt Lucifer, var i sin tid lysets engel, men likevel vil han styrtes ned i helvete på dommens dag. Og den dagen er nær! Nå vil de to fine byfrøknene oppfordre bygdens unge kvinner til synd, mens gammeldoktoren kanskje står klar med de blinkende redskapene sine for å frata de ufødte livet, før de overhodet har smakt på det!
Hun hadde lyst til å si mer, riktig heve stemmen, men Per sperret allerede øynene forskrekket opp. – Det er kanskje ikke noe å flire av, dette?
– Der sa du klokere ord, sa Gjertrud. Hun dempet stemmen litt.– Har du ikke selv ei jente som kjente prestehånden for et par års tid siden, Per? Husker jeg ikke feil, så gikk hun da mellom mine hender, da kona di skulle ha henne? Skal du sitte og bare flire, hvis datteren din kommer på møtet for å lære seg alskens syndige kunster?
Han ble alvorlig i ansiktet. – Betterdø om du ikke har rett, Gjertrud. Du kan være trollete av og til, men du har rett. Jenta mi skal ikke på det møtet, om jeg så må lenke henne fast i smia!
– Da gjør du rett, Per, sa Gjertrud blidt. – Da mangler ikke annet enn at vi ser deg og familien din på søndagsgudstjenestene nå og da.
Akkurat det var han ikke villig til å love, men da han skrittet av gårde mot hotellet, følte hun at ordene hennes ikke hadde falt på steingrunn.
Men nå hadde hun annet å foreta seg. Hun skulle gjøre en innsats, og ville Herren gi henne en hjelpende hånd, så skulle Astri og Andrea stå der og snakke for tomme stoler. Bare nå ikke Astri rakk å gjøre mer skade før hun forlot bygden! For det følte Gjertrud sterkt at kunne skje. Hun hadde jo fått klar beskjed om at Astri var blitt sterkt påvirket av det som skjedde med Beret Bekkja.
Gjertrud snøftet. Jordmødrene var de siste i verden som burde tillate seg å lære kvinner om prevensjon og barnedrap. Jordmorens kall var å bidra til å bringe levende barn inn i verden! Hun følte seg styrket. I morgen skulle kampen stå! 
Den natten sov hun bedre enn på lenge 

Da Gjertrud neste dag gikk inn gjennom smijernsporten til Røen kirke, kjente hun folks øyne på seg. Astri var der, og prøvde å fange blikket hennes, men Gjertrud ville ikke ta opp kampen ennå. Hun ville ikke snakke med noen før gudstjenesten. De som var enige med henne, trengte ikke noen beskjed.
Som hun pleide, satte hun seg langt framme i kirken. Hun syntes at presten flere ganger sendte henne spørrende øyekast, kanskje litt muntre også. Hadde Astri snakket med ham, eller visste han ikke hva som skulle skje i skolebygningen om litt? Det var ikke godt å si. Sogneprest Olsen hadde arbeidet blant hedningene i India i mange år, og i dag spurte Gjertrud seg selv om det kanskje ikke bare var slik at misjonærene påvirket hedningene, men at hedningene påvirket misjonærene også?
Hun syntes gudstjenesten var slutt så altfor fort. Hjertet banket. Hvor mange ville stille opp sammen med henne?
Da hun marsjerte ut fra kirken, bare nikket hun kort til dem som hilste på henne, og satte kursen mot Røen folkeskole. Ingen fulgte etter henne. Hun gikk inn i gangen, og prøvde å høre om Astri og Andrea allerede var på plass. Nei, det var stille. De hadde ikke kommet ennå.
Røen skole var gammel. Huset var i to etasjer og hadde fire klasserom. I den ene enden var det en privatbolig, der bodde en ugift lærerinne.
Gjertrud stilte seg like ved inngangen. Hun klemte et lite ny-testamente fast mellom fingrene. Hun ventet. Der kom to kvinner stikkende så forsiktig, nesten som om de var skamfulle. De hadde tenkt å høre på byfrøknene. Nå mumlet de til hverandre, med blikket rettet mot gammeljordmoren.
Tiden var inne. Gjertrud begynte å synge. Så høyt og fast hun kunne, sang hun Martin Luthers velkjente salme «Vår Gud han er så fast en borg».
Nå kom kirkefolket gående ut av porten. De så på henne. Noen saktnet farten og hvisket seg imellom. Ande lo. Ja, la dem le! tenkte Gjertrud. De skjønte ikke alvoret.
Der var Klara. Hun bråstanset, stirret på Gjertrud, og virket oppriktig fortørnet. Så stilte hun seg opp utfor porten, og rakte en liten papirlapp til hver kvinne som passerte. Gjertrud hadde ikke forutsett at Klara ville kaste seg inn i kampen på Astris og Andreas side. Hva sto det på lappene? Når hun tenkte etter, visste hun at det bare kunne stå én ting: at nyjordmoren og doktordatteren handlet i full overensstemmelse med hennes og sanitetsforeningens vilje.
De fleste sanitetskvinnene gikk videre, men noen stilte seg i prestegårdsbakken og snakket lavmælt sammen.
Lærerinnen var på vei inn i skolestuen. Gjertrud satte blikket i henne. – Jeg kjente moren din, sa hun stramt. – For hennes skyld er jeg glad for at hun har funnet veien til Paradiset, så slipper hun å se dette!
Lærerinnen bleknet. – Men hva er det du sier, Gjertrud?
– Ja, jeg skal ikke si mer, sa Gjertrud, – men Herren vil nok ha et alvorsord med deg, når den dagen kommer.
Der kom Andrea Kleistmann. Hun hadde tydeligvis hørt hva som ble sagt, for hun spente sitt eget blikk i Gjertruds og sa: – Da må Herren ta et alvorsord med mange, Gjertrud. Du bør tenke litt på hva du driver med!
– Herren taler gjennom Bibelen, sa Gjertrud. – Jeg vet at du og frøken Schulz er altfor forherdet til å vende om, men det er håp for de andre.
– Jeg vet ikke hvem som taler gjennom deg, sa Andrea med et lite sukk, – men det er ikke nødvendigvis Herren.
– Det er kanskje djevelen, da? gispet Gjertrud.
– Du får selv tenke gjennom det, Gjertrud. Og andre ting du har gjort også.
Gjertrud prøvde å fordøye denne krenkelsen, men det var tung kost. Nå kom Astri også. Hun ga henne bare et dystert øyekast, og gikk rett inn i klasseværelset.
Gjertrud sang den ene salmen etter den andre. Og endelig, Gud velsigne dem, der kom venninnene hennes også, den ene etter den andre. De stilte seg ved siden av henne og ble med i sangen. Nå fikk de noe å tenke på, de der inne! Ikke en eneste sæterdaling hadde gått inn ennå. De hadde nok respekt for Guds jerngarde! Ikke for den kroppslig makten, men for den styrken som Herren ga dem.

Til toppen