Eirill tok skreppa på ryggen og gikk i retningen lyden hadde kommet fra.

I den steinete strandkanten fikk hun øye på en skikkelse som satt vendt mot fjorden og stirret ut på de små bølgene som skvulpet mot stein og berg foran seg. Hun var vant med å ta seg stille gjennom skog og kratt, så hun snek seg gjennom det tette hasselkjerret uten at han oppdaget henne.

Det var Nikulas. Hun hørte at han gråt stille, der han satt.

Hun fryktet ikke Nikulas, enda så sint hun hadde sett ham bli. Det var som med Sverre. Hun hadde aldri fryktet ham noe videre heller, uansett hvor arg han ble. Mer enn noe annet gjorde det henne sint når de fløy opp i raseri.

Hun steg stille ut av skjulestedet sitt. – Nikulas?

Han skvatt og snudde seg. – Hva gjør du her? spurte han og tørket kinnene med skjorteermet. Øynene var røde og hovne, og hun forsto at han hadde sittet og grått lenge.

– Plukker gåsemure. Hun gikk bort og satte seg ved siden av ham. – Hva gjør du her?

– Tenker.

Det var et svar godt som noe. I Eirills øyne hadde Nikulas mye å tenke over, slik som han hadde oppført seg i det siste.

– Hva tenker du på? spurte hun, mest for å være sikker på at han tenkte på de riktige tingene.

Han sukket og så ned i bakken. – Det betyr ikke noe.

– Det tror jeg det gjør, sa Eirill bestemt. – Du har vært fryktelig dum i det siste.

Det så ut som han slet med ikke å begynne å le, men det triste i ham tok over og tvang ham tilbake. – Ja. Han nikket. – Jeg har vært et fe og en grabukk. Jeg skal ikke nekte for det.

– Så er vi i det minste enige om det. Eirill nikket tilbake.

Til toppen