Lenger oppe i gaten var folk begynt å strekke hals da de hørte hornmusikken nærme seg. Så kom to politimenn, staselig antrukket i lange, dobbeltspente frakker med blanke kapper og luer med skjerm, marsjerende foran flaggborgen – en allé med norske flagg. Men Kornelia verken så eller hørte. Inne i hodet hennes steg et sus, et sus som formet ordene tyskerunge om og om igjen, til det til slutt føltes som om ordene skulle sprenge hele henne. Hun tok et fast grep om håndtaket på barnevognen, gjorde helomvending inne i folkemengden og presset seg frem, bort fra gaten der barnetoget om mindre enn et minutt ville passere til tonene av «Vi ere en nasjon vi med, vi små en alen lange». Bak seg hørte hun Jonas rope, men hun lot seg ikke stanse. Som et jaget dyr presset hun barnevognen foran seg gjennom folkemengden i så stor fart at hun ikke rakk å svinge unna folk som kom i hennes vei. Hun traff hoften til en kvinne, som ropte høyt og hyttet med knyttneven etter henne, og et kjærestepar som sto og holdt hverandre i hendene, ble nødt til å slippe taket i hverandre og hoppe til hver sin side for ikke å bli påkjørt da hun kom brasende. Karijanne satt støttet opp av puter. Hun klappet med små hender på det heklede teppet mens hun smilte til alle de passerte med små, hvite melketenner i både under- og overkjeven. Kornelia stanset ikke før hun var ute av folkemengden, der gaten nærmest var folketom. Da var det Jonas, som kom hastende etter henne, som tvang henne til å stanse. – Kornelia! Kornelia ... stans! Du kommer til å velte vognen om du fortsetter i den farten! Han var oppe ved siden av henne, grep henne hardt i den ene armen og holdt henne tilbake. Kornelia stoppet. Ikke bare fordi Jonas ba henne om det, men også fordi det brant i lungene og stakk i siden etter den anstrengelsen det var å løpe i motbakke med en barnevogn foran seg. – Kornelia, det nytter ikke å løpe fra seg selv, sa han bestemt og så hardt på henne. – Jeg hørte også hva de sa, disse menneskene, men det har hele tiden vært folk i byen som har spekulert i dette, og som har hatt sine oppfatninger om hvem som er Karijannes far. Dette er ikke nytt, selv om det er en stund siden folk har snakket om det. Han la en arm om skuldrene hennes. – Det er ingen som vet noe sikkert. Det er ... – Jo, det er det, avbrøt Kornelia ham med en hardhet i stemmen som overrasket dem begge. – Det er én som vet det. – Hun fra Lofoten? Hushjelpen til fru Vinge? Jonas ble smal i øynene. – Ja. Karen Breili, svarte Kornelia og prøvde å rive seg løs fra grepet om skuldrene, men Jonas holdt henne fast. – Hun vet det. Og hun har sannelig ikke vært sen om å gå ut og fortelle det videre.

Til toppen