«Står du på farten hjem, Tora?»

«Ja, nå er det ikke mer jeg kan gjøre her, Olai. Rasmus sitter hos kalven, men jeg er redd det arme dyret ikke overlever natten.» Hun hutret. Kveldsluften var skarp, og tunge uværsskyer bunket seg opp over åsene. Bare de nytente likbålene lyste opp den sorte himmelen.

«Du fryser, Tora!»

«Jeg får varmen i meg når jeg går.»

«Vil du ikke ri bort? Jeg kan sale på Lasarus.»

«Nei takk, det bryet skal du ikke ta deg. Du har hatt nok for i dag. Jeg er forresten glad for at du lot de eldste spa opp gravene.» Tora la hånden på armen hans, men trakk den fort til seg igjen. For alt hun visste, kunne fru Leonora stå i vinduet og lure på dem.

«Jeg følger deg i hvert fall et stykke på vei, så du slipper å gå alene i mørket.»

«Jeg har da lykt,» sa hun, men hun lo, så det ikke skulle høres ut som enda en protest. Øyeblikkene med Olai var som blanke stjerner på nattehimmelen. Sammen med ham fant hun ro – kunne tie, eller snakke, alt etter som humøret skiftet. Skjønt sitt aller innerste hadde hun aldri åpnet, der det sårbare hjertet hennes lå og banket varmt for ham.

«Vil du så gjerne følge meg, så la meg gå først,» skyndte hun seg å legge til. «Jeg venter på deg nedenfor krysset ved den gamle granen.»

Hun snudde seg og gikk, for svaret hadde stått skrevet i det varme skinnet i øynene hans: Han ønsket det like mye som henne. Midt i alvoret kjente hun en forventningsfull iling i brystet. Så lette føttene med ett var blitt! Og hun som nettopp hadde lengtet etter å komme hjem og få lagt seg!

Hun løftet lykten høyere da hun svingte opp den sleipe stien bak veslestua. Det kraslet i et kjerr, og fjernt hundeglam kom i kast med vinden. Var det kanskje Torjus’ drektige tispe som været likbålene fra Bjørnstad?

Heldigvis drev ikke den emne lukten denne veien, tenkte hun. Nei, det duftet frisk, rå vår. Det var ennå for tidlig for angen av nytt løv og spedt fuglekvitter. Isteden luktet det vissent fjorårsgress og sort, fruktbar muld. Snart ville kveldene lysne og skogen gjenlyde av klangfulle ko-ko. Det var den tiden hun likte best. Da hendte det titt og ofte at Olai dukket opp borti bakken. En liten kveldstur, pleide han å si, men rett som det var ble det lyse morgen før han gikk tilbake til sitt.

«Å, som jeg skvatt, Olai!» gispet hun da han kom opp på siden av henne, som en skygge. «Du ventet sannelig ikke lenge før du kom etter.»

«Skal du terge meg, går jeg straks tilbake igjen.» Han ga henne et skøyeraktig blunk.

«Nei, jeg lover,» smålo hun. «Jeg vil bare ikke at noen skal se oss sammen. Det kan fort bli folkesnakk av slikt.»

«Å, hvor lei jeg er av å ta hensyn, Tora!»

Hun hadde ikke noe svar. Han var gift, og hun var en fattig husmannsenke. De gikk taust videre, men i kveld var det noe uforløst i stillheten mellom dem – Tora kjente det som et åk over skuldrene. «Vi får be Vårherre om at resten av kyrne blir spart,» sa hun, mest for å få i gang samtalen igjen.

«Ja, annet er det ikke å gjøre.»

«Vil du holde et øye med Rasmus for meg, Olai?»

«Jeg slipper ham ikke i nærheten av kadavrene, det lover jeg, Tora. Og jeg skal passe på at han alltid har dåpsskjeen min i lommen. Han er vel voksen nok til å putte den i munnen selv.»

Tora kastet et skrått blikk opp på ham. Det flakkende lysskjæret fra lykten ga det sterke ansiktet hans dypere linjer enn vanlig. En vakker skogsgud, slo det henne, det var det han lignet. Eller en langbent vandringsmann, brun av solen og med naturens visdom i øynene.

«Synes du det med sølvet er noe tøv?» spurte hun forsiktig.

«Ikke når du sier det.»

Så senket stillheten seg mellom dem igjen. Bare pusten og skrittene deres hørtes – kvist og pinner som knakk under støvlene, og surklingen når de tråkket ut i gjørmehull som mørket skjulte.

«Hvor langt tenkte du at vi skulle gå, Tora?»

Hun stanset. Hjertet satte seg fast i halsen et sted. «Hva mener du?»

«Å, du Tora mi,» sa han mykt. Ingenting mer, men det var nok.

Sakte gikk hun inn i armene hans. Det var dette de begge hadde ventet på, men ikke våget. Hun snappet etter pusten da kroppene deres møttes. Hans var varm, men hard mot hennes myke bryst, akkurat som hun hadde forestilt seg i de lange, ensomme nettene etter at hun ble enke.

«Se på meg, Tora.»

Hun nølte, redd for hva hun ville finne i de nye øynene hans. Før hadde de lyst av vennskap og respekt, men også skjemt og moro.

Hun hevet haken og møtte blikket hans. Et hett ildgufs slo opp i henne, tent av attråen i det. «Olai!» gispet hun og klamret seg til ham.

«Ja?» Han presset leppene mot håret hennes med et lite stønn. «Ja, Tora?»

«Kom, Olai!» Hun rev seg dirrende løs, grep den sterke hånden hans og trakk ham med seg bort fra stien. Det var som om Signe-Tora, den trauste husmannskonen på Åsbakken, sto igjen og stirret overrasket etter dem.

Hun brydde seg ikke om fornuften lenger, lot seg bare drive med de berusende følelsene. Et brått stikk av engstelse fikk henne til å søke øynene hans igjen, det eneste faste holdepunktet hun hadde.

Da hun løftet armene, visste hun at det ikke fantes noen vei tilbake. Sjalet hadde hun alt kastet fra seg. Forkleet likeså. Nå famlet fingrene febrilsk med kjoleknappene.

«La meg hjelpe deg, Tora mi.»

Den hese klangen i stemmen hans drev en ny søyle av ild gjennom henne. Hendene deres møttes, trakk og dro.

Så var hun endelig fri, og kveldsluften fikk stryke den hete huden hennes.

Til toppen