«Ka du sier før nåkka?» Det var som om ansiktet til Gabriel falt sammen, og stemmen ble bare en lav hvisking. Han skakket på hodet, som om han ville høre bedre.

«Æ skal ha en unge,» gjentok hun.

Han sa ikke mer, men stirret på henne med rynket panne. Blikket var stivt, uten å blunke i noe som føltes som en hel evighet. Så åpnet og lukket han munnen et par ganger, før han endelig spurte: «Koffer trur du det?»

«Æ trur ikke, æ veit.»

«Du veit?»

Bera prøvde å tyde stemmen. Det var kanskje et håp i den om at hun skulle ta feil. En lettelse fra hans side.

«Ja. Æ har ikke hatt tida mi på fleire måneda. Æ kasta opp kver morra. Nån ganga medt på dagen også. Og æ e trøtt … E det vanlig å vær trøtt når man har unge i magen?»

Han hvisket noe som Bera oppfattet som en ed, men han snudde ryggen til henne samtidig, så hun var ikke sikker. En stund sto han slik, før han vendte seg mot henne igjen.

«Fleire måneda, sier du? Ka tid … E det han Nikolai? Æ mein …»

Hun leste raseri og fortvilelse i blikket hans, og noe skjedde i henne. Det var ikke slik det skulle være. Slett ikke, og alt strittet imot, gjorde henne opprørt.

«Ka du mein med å still mæ sånne spørsmål?» spurte hun rasende. «Selvfølgelig e det han Nikolai, kem ellers skull det vær? Om ho Marie blei bantung, skull æ da spør ho kem som va far tel ungen?»

«Bera, oppfør dæ!» smelte han i.

«Nei, ikke et øyeblikk før du gjør det!» slo hun tilbake. «Det her e akkurat det samme. Han Nikolai og æ e trulova. Eller står du her og sier at datter di e ei tøyte som lægg sæ ned med kem som helst?»

«Bera, æ …» Han grep henne hardt om skuldrene og stirret henne inn i øynene.

Hun vek ikke med blikket, men sto like støtt.

Så slapp han. «Unnskyld,» sa han lavmælt og glattet over kjolen hennes. «Æ meint det ikke. Selvsagt meint æ det ikke, ordan fór bare av med mæ.»

«Det e sånt som skjer,» sa hun like rolig og kom ham i møte.

«Ka tid skjedde det her?»

«Tidlig i sommer, like etter bryllupet dokkers.»

Han gikk bort til benken, skjenket seg vann fra en karaffel og drakk. Det hadde stått lenge, så hun, for det hadde mange små bobler. Lunkent var det sikker også. Han tømte hele glasset og ble stående en stund med ryggen til, før han satte det fra seg og snudde seg mot henne.

«Vi må vær meir sekker. Æ må undersøk dæ, kjenn på livmora.»

Hun kjente et snev av irritasjon over at han ikke trodde henne.

«Om du skal fød, må æ hjælp dæ da også,» la han til. «Se dæ naken, æ e dokter …»

«Det gjør mæ ingenting,» avbrøt hun, tok av seg de nødvendige plaggene og la seg på benken.

Undersøkelsen var fort overstått. Mens han vasket hendene, kledde Bera på seg. Han sa ikke noe før hun var ferdig. «Det e fortsatt ikke før seint, mye kan skje enda.»

Han sa det mest til seg selv. Bera stivnet. Hva mente han? Hva kunne skje? Hun ville spørre, men instinktivt ville hun ikke vite.

Da fortsatte han stille: «Du e ikke langt på vei, du kan fortsatt møst det. Sånt kan skje så tidlig i svangerskapet.»

Bera satte i et rasende skrik, samtidig som hun fløy på ham. Han snudde seg raskt og løftet armene som et vern mot neglene som ville klore ham i fjeset.

«At du våga å si nåkka sånt!» raste hun. «Det e ungen min det e snakk om, barnebarnet ditt. E ikke du dokter, kanskje, som skal vern om alt liv? Din morder, der du e. Din ondskapsfulle …»

Han tok rundt håndleddene først, deretter om hele henne. Holdt henne fast til hun ikke hadde krefter igjen.

«Det va ikke sånn æ meint det, Bera. Æ skal da ikke ta livet av fosteret. Æ sa bare …»

Hun så opp på ham med forgrått ansikt. «Du sa at du ønska ungen min dø.»

«Telgje mæ, det va ord som kom ut i vanvare. Æ ønska da ikke at nån skal dø, men det skjer at kvinnfolk møsta tidlig i svangerskapet.»

«Og nu håpa du at det skal skje med mæ?»

«Nei, det håpa æ ikke skjer med nån. Det va en tanke som bare ramla ut av mæ.» Han slapp henne. «Ka han Nikolai sier tel det her?»

«Om at æ har en unge i magen?» Hun snudde seg vekk, strøk seg over ansiktet og rettet litt på klærne.

«Ja.»

«Han Nikolai sier ingenting, før han veit ikke om det enda,» svarte hun trassig.

«Så får du førtæll han det straks.»

Da hun ikke svarte, så han på henne. «Bera, du skjønna alvoret i det her?»

Til toppen