​Elen er bekymret for Cornelius og synene han har, og tar ham med til Vis-Knut for å få råd. Vismannen snakker lenge med gutten, og etterpå ser Elen at han virker rolig og glad.
I Quebec lider Thorine av kvaler for at hun lagde skandale i baronessens selskap. Hun bestemmer seg for ikke å ha noe mer med Julia å gjøre.
 
– Gutten heter Cornelius, sa Elen og tittet på Vis-Knut. – Han er noe for seg selv. Han ser og hører mer enn de fleste. Vis-Knut lyttet, men det var umulig å se på ham hva han tenkte. – Jeg er redd folk vil sky ham, sa Elen. – Derfor håper jeg at en klok mann som Dem, kan gi ham noen råd. Vis-Knut så på henne med vennlige øyne. – Selvfølgelig, sa han lavt. Den dype stemmen hans varmet hjertet hennes på en underlig måte. Det var som om hun satt for nær ilden.

UTDRAG FRA BOKEN:
Hildegard slumret i stolen ved peisen, og våknet av knakkingen på døren. Martha steg inn i stua.
– Det er besøk til Dem, frøken Hildegard.
 Jeg ønsker ikke besøk, ville hun si, men for sent, for Martha var allerede i ferd med å vise noen inn. Et sug av redsel fylte henne. Kom foreldrene til lille Anker allerede? Hun hadde ikke pengene klare. Panikken grep henne, og hun var nær ved å miste fatningen da hun så hvem som sto der; prestefrua! Synet var så uventet at flammende tunger gjorde kinnene glovarme og ørene brennhete.
 – Jeg beklager om jeg trenger meg på, kom det lavt fra fru Inger.
 Hildegard ristet fort på hodet. Gud som hun skjemtes over varmen som for i henne. Hva måtte ikke prestefrua tro? – De trenger Dem da ikke på, mumlet hun og smilte stivt.
 – Er det sikkert?
- Selvfølgelig. Hun forsøkte seg på en liten latter, men det lød mer som en nervøs knegging.
Fru Inger så undrende på henne.
- Jeg ble bare så forbauset da jeg så Dem, fortet hun seg å si. – Jeg venter nemlig besøk av vesleguttens foreldre.
 Fru Sørensen så nysgjerrig på henne, og Hildegard fortalte raskt at det etterlatte barnet ikke lenger var foreldreløst.
 – De er sannelig et edelt menneske som har tatt Dem av ham, utbrøt prestefrua.
 De rosende ordene rørte Hildegard, og hun tittet takknemlig på fru Inger samtidig som vemodet snek seg på. Akkurat som på foreningsmøtet tiltalte prestefrua henne med De og Dem. De var ikke dus lenger.
– Jeg håper foreldrene gir Dem takk som fortjent.
Hildegard svelget for å kvele det lille hikstet som presset seg frem. Ingen i hele verden forsto henne slik fru Inger gjorde. Med ett skjønte hun hvor sterkt hun hadde savnet henne.
– Jeg tenkte å tilby foreldrene at han kunne bli her, stotret hun.
Prestefrua måpte og la deretter hånden over Hildegards. Fru Ingers hånd var varm og en tanke svett. Hildegard så på henne med store øyne. De var jo blitt enige om at de aldri mer kunne …
– Om du ante hvordan jeg har lidd på grunn av det som skjedde mellom oss, hørte hun kvinnen hviske. Det lille blaffet av høflig tale var borte, igjen var de nær.
– Jeg også, mumlet hun og turte ikke å se opp, for om hun møtte prestefruas blikk, ville hun dø. Hun savnet henne så.
– Jeg ville aldri at det skulle ende slik.
Hildegard lukket øynene. Prestefruas ord var som englesang.
– Jeg mener det, Hildegard, hørte hun prestefruas ømme stemme si. – Kan du tilgi meg?

Hun visste at det var galt å smile siden alle andre gikk rundt med gravalvorlige ansikter, men når hun lukket øynene og gjenskapte stunden med fru Inger, kilte det i magen. Hun bet i seg smilet. Av respekt for sorgen som lå over gården, måtte hun tøyle gleden. Frid var enda dårligere, og det var selvsagt trist for Bergithe og Knut. For henne spilte det ingen rolle. Slik var livet. Rått og brutalt. Alle fikk sin del. Det var få som slapp unna, og derfor gikk det ikke innpå henne. Sorgen i bryggerhuset angikk henne ikke. Noen fikk et langt liv, andre fikk et kort. Om Vårherre hadde besluttet å hente hjem småpiken, så ble det slik. Man hadde ikke råderett. Man måtte bare godta det som skjedde, selv hvor urettferdig det var.
 Hun gikk sakte opp trappen til annen etasje. Hele kvelden hadde hun sittet alene i stua. Elen og Agnes var i bryggerhuset, og hun ante ikke hvor Sigmund befant seg. Noe rørte seg i halvmørket i gangen i annen etasje. Hun stanset og grep om trappegelenderet.
 – Er det noen der?
 Skyggen steg frem, og hun lo lettet. Det var jo bare guttungen, Cornelius. Hvorfor sto han midt i trappen? Han stengte veien for henne.
 – Flytt deg.
 Øynene hans hadde en underlig glød som fikk hårene til å reise seg på armene hennes. Et iskaldt blaff omsluttet henne, og hun gløttet seg over skulderen for å se om ytterdøren hadde glidd opp, men døren var lukket, og talglyset i veggstaken brant rolig. En underlig svimmelhet kom over henne, for det var ikke lenger gutten, men en kjempe som tronet øverst i trappen, og han stirret på henne med gule, stikkende øyne.
 – Flytt deg! ropte hun på ny og gispet da noe la seg om halsen hennes og klemte til, hun holdt jo lille Anker, og bare hvis hun kastet ham fra seg, kunne hun klore seg fri fra kvelertaket. Hun hev etter pusten og kavet med den ledige hånden mens det svimlet for øynene. Noen grep ungen så begge hendene ble frie. Hun klorte med neglene langs halsen. – Herre Jesus, hvisket hun og gispet etter luft idet det slapp. Hun sank sammen på trappetrinnet. Pusten gikk som besatt. Barnet? Hun vendte blikket opp. Fremdeles sto guttungen der, og nå holdt han barnet i armene.
 – Er De syk, frøken Hildegard? lød den uskyldige stemmen hans. Hun klorte fremdeles med neglene mot halsen, men ikke like hardt, for det klamme grepet var jo forsvunnet.
 – Nei, hvisket hun og hostet. Det smertet å få frem det lille ordet.
 – Skal jeg hente mor?
 Hun ristet bestemt på hodet, reiste seg og vaklet mot ham. Raskt rev hun barnet ut av grepet hans og stormet bortover den mørke gangen. Det var som om djevelen hadde vist seg for henne.
Hun slamret døren igjen, la barnet på sengen og skjøv skatollet foran døren mens hun skrekkslagen forsøkte å forstå det som hadde skjedd.