Marina kom inn, som Andrine hadde forutsett. Hun var rød i øynene, og nattkjolen var en eneste krøll, slik som håret.
«Har dere kranglet igjen?» spurte Andrine. Marina nikket før hun satte seg.
«Ja, Lucas har forandret seg. Da han kom hjem fra hospitalet, var alt bra, men gradvis ble han en annen. Det er som om jeg ikke kjenner ham lenger. Han skriker til meg og sier at jeg maser på ham. Jeg har ikke gjort noe galt. Det er uutholdelig å bo sammen med ham slik han er nå, mor, så når dere skal i kirken i morgen, blir jeg ikke med. Lucas kan dra hjem, men jeg blir her,» sa hun fast.
«Nei, det kan du ikke. Du må være hos ham, Marina. Lucas klarer seg ikke uten deg,» sa Andrine.
«Han sier at han ikke vil ha hjelp. Da får han klare seg selv. Jeg blir ikke med ham hjem. Jeg har bestemt meg. Når han finner seg selv igjen, kan jeg komme tilbake, men ikke før. Det har skjedd noe med ham, mor. Det er ikke bare lammelsene i bena som plager ham. Det er noe annet som han ikke vil snakke om. Jeg har spurt ham flere ganger, men da snur han bare ryggen til og later som han sover. Det er noe alvorlig galt, men det nytter ikke uansett hva jeg sier eller gjør.»
«Sover han nå?» spurte Magne.
«Nei, han ligger i sengen og glaner i taket. Han er rasende, og det er jeg også. Jeg sa at jeg ikke vil dele seng med ham lenger, så i natt ligger jeg i Marnas værelse.»
«Ja, det må du gjøre som du vil med, men synes du det er riktig å gjøre det slik?»
«Jeg orker ikke se ham akkurat nå, mor. Han sverger stygt og sier onde ting til meg. Jeg synes jeg er mer verdt enn å skulle bli behandlet slik.»
Magne reiste seg. «Jeg går opp til ham og forsøker å snakke med ham, men jeg kan ikke love noe. Det kan være han har opplevd noe som ingen får vite om.»
«Du har nok rett i det, Magne. Han kommer ikke til å fortelle deg noe som helst, men du kan gjerne forsøke,» sa Marina.

Etter at Magne hadde gått, snudde Andrine seg mot Marina. «Hva sier han til deg da?»
«Alt det styggeste han kan få ut av seg. Jeg er en skjøge, jeg er en stygg kjerring. Sånn holder han på, og når han sier det til meg, er øynene hans svarte. Så rasende er han.»
Andrine bet seg i underleppen. «Dette høres ikke bra ut. Lucas er ikke slik. Han er en edelmodig mann med mange gode kvaliteter.»
«Han var edelmodig, mor, men det er han ikke lenger. Jeg holder ikke ut. Jeg forsøkte å holde fasaden i dag, men han klarte å ødelegge kvelden.»
«Han sa at du var for beskyttende. Jeg trodde på ham, men det er altså ikke bare det som plager ham. Jeg lurer på hva han egentlig opplevde da han var fanget. Har han ikke nevnt det med ett ord?»
«Nei, han vil ikke snakke om detaljer, kun at han var fanget og nesten ble slått i hjel. Det er alt.»
Andrine ristet på hodet. «Da skjuler han selvsagt noe som er vanskelig for ham å snakke om. Noe som er plagsomt. Vi får håpe Magne får noe ut av ham.»
«Ja, jeg orker uansett ikke mer. Jeg blir boende her til Lucas er seg selv igjen – om han noensinne blir det. Han snakker hele tiden om lensmannsbetjenten, at han misliker ham, og senest i går mente han at det var han som var drapsmannen. Men det får jeg meg ikke til å tro, mor. Han kan være med på det, men det er en annen som står for drapene.»
«Ja, det tror jeg også. Kanskje det rett og slett har blitt for mye for Lucas. Det er nok derfor han sliter. Uansett skal han ikke behandle deg så stygt. Jeg ante ikke at det var så ille.»
«Så ille er det, mor.»

Til toppen