Silja kjente hvordan alt ble isende kaldt inni henne av Axels ord. Min teori er at det ikke er den kvinnen, den sorte enken, som står bak. Hun er bare åtet. Bedriften styres av en tilbaketrukket og lyssky mann. Han sitter i rullestol, ettersom han har amputert begge beina.
Det skar gjennom henne som en sylskarp kniv. Engebreth. Herregud, det kan ikke være ham.
«Hva er det?» Axel så alvorlig og undrende på henne.
Hun strevde med å feste blikket på ham. «Ingenting.»
«Du ble så rar. Sa jeg noe galt?»
«Nei. Nei da. Ikke noe galt. Jeg ... jeg er bare sliten. Etter reisen. Jeg tror mannen min og jeg vil bryte opp når han kommer tilbake.»
Han så skuffet ut. «Det var beklagelig. Jeg synes vi har det så hyggelig.»
Men venninnen din er alt annet enn hyggelig. Ordene vaklet på tungespissen, men heldigvis slapp hun dem ikke ut. Hun så desperat etter Eskil, og ble lettet da han kom valsende gjennom restauranten. Han holdt på å rive duken av det ene bordet han passerte. Den hektet seg fast i forbifarten, og det eldre ekteparet klarte så vidt å redde stettglassene og vinkaraffelen fra å velte. Eskil beklaget seg og prøvde å rette på duken. Da han endelig satte seg ved siden av Silja, var han rød i kinnene og tydelig flau.
«Uff, det holdt på å gå aldeles gæli, det der. Det skulle vært romsligere passasje mellom bordene slik at mannfolk med armslag kommer seg frem.» Han humret og fortsatte, henvendt til Axel: «Skal vi ta kaffe og konjakk da?»
Før Silja fikk tatt til orde, hørte hun Axel si: «Din kone er svært trett etter reisen og dagen, og har fremsagt et ønske om å bryte opp.»
Eskil så paff ut. «Bryte opp nå som vi har det så trivelig? Nei, en kaffe og konjakk må vi ha før vi labber tilbake til residensen.»
Silja var skuffet. Hun ønsket virkelig å gå tilbake til hotellet, og lengtet etter å legge seg i den myke sengen. Men hvordan skulle hun få sove nå, som tankene kvernet rundt Engebreth og om det var han som sto bak den lugubre virksomheten, med den sorte enken innblandet. Dette kommer til å skuffe Charlotta.

Til toppen