Oldine hadde oppfattet Ruths ord som om hun snakket gjennom tykk tåke, langt bortefra.

«Lensmann’ e her,» hadde hun sagt, helt uten forståelse for eller tanke om hva akkurat de ordene kom til å bety. Hvilke følger det hadde at han kom hit. Når folk fikk lensmann eller prest på døren, var det ofte med et fryktelig budskap. Blant de kondisjonerte, slik Julian og hun var, kunne det også være en høflighetsvisitt, eller fordi de var invitert. Men Oldine visste nøyaktig hvilket ærend lensmannen var ute i denne gangen. Ryktene om Julians tilbøyeligheter hadde nådd ham, hemmeligheten var ute, og straffen ventet.

De kunne forsøke å lyve seg ut av det, protestere og ty til sinne. De kunne rase, rope og skrike, kanskje endog prøve å bestikke lensmannen. Men alt ville være fånyttes. Når han sto på døren deres, var alt håp ute. Da var lensmannen sikker i sin sak. Bare ansiktsuttrykkene deres, stemmen – alt ville røpe dem. Og uansett utfall ville deres gode navn og rykte være knust til støv. Totalt uopprettelig.

«Takk, Ruth, du kan sette over kaffen og ta lille Ragnhild med deg, er du snill.»

Det var hennes egen stemme, forsto hun. Som om en annen tok over. En Oldine som fantes langt der inne i brystet hennes. Den modige delen av henne, som hadde reddet henne flere ganger tidligere.

Til toppen