Det var svalt her inne, og lyset slapp inn kun fra en liten lufteglugge høyt oppe på veggen. Da alle fuglene hang fint på rekke og rad, mente begge at de hadde fortjent en liten forfriskning, og bestemte seg for at en av kokkas serinakaker passet bra. Boksen sto på hylla og var tydelig merket, så det var i grunnen bare å ta av lokket, mente de begge. Forhåpentligvis ville kokka ikke bli nevneverdig oppbrakt for det heller, i og med at Johan nettopp hadde besørget en middag, om den besto av ufugl aldri så mye.

Spiste man serinakake, måtte man gjerne drikke noe også, og vørterølet sto lagelig til for hugg.

– Du Stine, sa Johan, og svelget ned drikken det hadde tatt ham lang tid å lære seg å like. Alkohol var det ikke i ølet heller, så der han hjemme i Portnoo i hvert fall hadde fått noen form for uttelling av å drikke bittert øl, var den eneste fortjenesten her å bli utørst. Akkurat nå var det ikke det verste, gitt at serinakakene, som sikkert hadde ligget siden jul, vokste i munnen på dem begge.

– Husker du han mannen, sa Johan og forsøkte å svelge unna den tørre kaken.

– Hvem da? spurte Stine og sendte broren et ertende skråblikk. – Koser du deg med kaken? Hva?

– Ha, ha, sa Johan. – Pass deg, eller så sier jeg det til kokka. At det var din idé. Nei, jeg snakker om han mannen inne i Christiania. Han som viste oss veien til skysstasjonen og hjalp oss å kjøpe hesten. Husker du ham?

– Jeg husker ham, ja, sa Stine og nikket før hun tok en slurk til. Tenkte på den behjelpelige fyren i Christiania som hadde fortalt dem hvor det var trygt å gå, og viktigst av alt, hvor de absolutt ikke måtte finne på å ferdes i hovedstaden. – Han kraftige typen som var så pratsom og som sa han arbeidet i fengselet. Jeg må nesten le når jeg tenker på det nå.

– Hvorfor det?

– Vel, det var en slags klossethet over den kraftige kroppen. Som om noen hadde gitt ham en drakt med muskler, men at han inni seg var av en mye varere sort.

Johan nikket. – Det stemmer akkurat med hvordan jeg oppfattet det, bare at jeg aldri hadde kommet på å beskrive ham slik. Men jeg synes også han virket mindre barsk enn han han ga uttrykk for. Kanskje fordi han ikke lot en eneste anledning gå fra seg til å nevne at han arbeidet i det der fengselet. La ut om alle de farlige fangene han passet på ... Botsen, var det ikke det han kalte det?

– Ja. Han var tydeligvis veldig stolt over det, sa Stine. – Men hvorfor kom du til å tenke på ham? Hun hevet et øyebryn. Enda så lenge de hadde vært her på Frydenberg nå, så kom Johan plutselig på dette, midt i mørkeste november?

– Jeg vet ikke helt, sa Johan og trakk på skuldrene. – Der og da hadde vi så mye annet å tenke på. Å komme oss hit til mor. Ta oss fra skipet i havnen i Christiania og finne en vogn og en hest. Og ikke minst å passe på pengene våre så vi ikke ble ranet underveis. Og så var det den lange reisen gjennom amtene og hit, og uroen for Liam og alt det som hadde skjedd der hjemme.

Han myste, som om minnet plaget ham. Liam og Johan hadde et helt spesielt bånd, og de to karene kunne være sammen i taus samforstand i timevis med en eller annen nevenyttig aktivitet, som for eksempel å snekre på uthuset eller forme portalen av rododendron, uten å si et ord, for etterpå å oppsummere at de hadde hatt litt av en kveld. Forstå det den som kunne.

Stine visste at Johan uroet seg for at Liam fortsatt ikke hadde gitt lyd fra seg. Vel, da var de i så fall to om det.

Johan ristet på hodet. – Og så var det noe som skjedde da jeg viste den der mannen lappen med adressen … hit til mor.

– Å? sa Stine og la fra seg kaken på kjolekneet. Det var noe med uttrykket i brorens ansikt som fikk henne til å ane uråd. – Hva var det som skjedde, da?

– Jeg vet ikke helt, sa Johan, og i det svake lyset så hun at han forsøkte å legge ansiktet i tilforlatelige folder. Men hun kjente broren sin altfor godt til at han greide å lure henne.

– Det var noe med måten han så på meg på, fortsatte Johan. – Jeg ville bare vise ham lappen, sånn at han forsto hvor langt vi skulle med vognen. Hva han skulle spørre kjørekarene om. Selv skjønte vi jo ikke så mye av dette språket da.

Hun himlet med øynene. – Nei det skal være sikkert og visst. Men vi fikk heldigvis frisket det opp ganske fort. Jeg har tenkt på det, at det nok har ligget der hele tiden. Og jeg tror nesten vi glemte det litt med vilje. Fordi vi ikke ville tenke på mor.

– Kanskje, sa Johan og nikket. – Ord som jeg ikke ante at jeg husket.

Hun smilte og ristet på hodet. – Ja, det var jammen underlig. Men uansett, hva var det som var så spesielt med måten han så på deg på, da Johan? Du om noen er vel vant til at folk ser på deg på en litt rar måte?

– Nei, det var ikke på den måten, forsikret Johan med ettertrykk. – Dette var noe annet. Det var akkurat som om han … kjente meg igjen?

– Kjente deg igjen? utbrøt Stine og stusset. Det kunne vel ikke stemme? Hvem skulle det være? – Kan det ha vært noen fra skipet, kanskje? På vei over fra Irland? Det var jo mange norske sjømenn om bord i skipet fra København. Husker du ikke at flere av dem ikke turte å se på deg før de hadde fått litt innabords, og da gjorde de det til gjengjeld til gagns også. Et par av dem bød deg vel på sterkt også, så vidt jeg husker?

– Ja, men det var ingen av dem. Det ville jeg husket, for de karene var danske alle sammen, og de maste støtt om å få se på tatoveringen min, og alt de greide å få frem da jeg løftet på skjorta, var «Fy for fanden» og «Tar du lige et piss på meg?»

Stine måtte le av den danske uttalen. Johan hadde en helt egen evne til å etterligne dialekter og språk, og de danske frasene han hadde plukket opp på skipet, var noe han kunne finne på å bryte ut i når det passet som dårligst.

Nå lente han seg inn mot veggen med et ettertenksomt uttrykk. – Det var ikke noen av de karene som hjalp oss. Det hadde jeg husket. Men kanskje er det noen jeg kjenner fra gammelt av?

– Kjenner? Men vi kjenner jo ingen fra gammelt av, Johan?

– Nei, sa han og vred på seg. – Ikke kjenner, da. Men kanskje noen vi har møtt før? Kanskje noen vi møtte helt kort som barn, og som …

Stine dro på det. – Er du sikker på at det ikke er noe du innbiller deg, da? De eneste vi visste hvem var før vi ble sendt vekk fra dette landet, var Barry og Inga og et par til. Og han mannen er jo ingen av dem. Hun prøvde å se ham for seg. Den kraftige kroppen og det lyse, nesten gjennomskinnelige håret. – Men jeg kan ikke helt huske trekkene hans, må jeg innrømme. Kan du?

Johan ristet på hodet.

– Hmmm, sa Stine og børstet en kakesmule fra kneet. – Men hva var det som gjorde deg så sikker på at han kjente deg igjen, da Johan? Noe må det jo ha vært.

Hun gransket ham i øyekroken. Broren hadde ikke godt av å uroe seg unødvendig, og det fikk være hold i dette, om det skulle være verdt prøvelsene.

Johan tenkte seg om. – Det var … det var det at han forandret seg. Først var han så trivelig, kan du ikke huske det? Hjelpsom og snill, og spurte og grov om oss og hvor vi kom fra. Han var ganske stø i engelsk. Mye bedre enn mange andre vi møtte der inne. Men da han fulgte oss til skysstasjonen og ba om å få vite hvor vi ville bli kjørt, da jeg viste ham lappen med adressen hit til Frydenberg gods, ja, så var det akkurat som om det tentes en slags … gnist i øynene hans. Jeg vet ikke, men det minnet meg om ... grådighet, blandet med … forakt.

Stine snudde seg overrasket mot broren. – Forakt? Men hvorfor skulle han ... Jeg mener, er du sikker på at du ikke …

– Nei, jeg innbilte meg det ikke, sa Johan og ristet tvert på hodet. – Vær du trygg, jeg har sett nok forakt i livet til å kjenne det igjen. Men det underlige var at det dukket opp så plutselig, og jeg fikk inntrykk av at det hadde sammenheng med den lappen. Og det er derfor jeg lurer på om mannen var noen som har kjent oss før en gang. Han pekte i retning godset og senket stemmen til en hvisken. – En som ikke unner oss … dette.

Til toppen