Marna hadde kommet seg litt etter begravelsen, men likevel var Marina urolig. Hver nerve i kroppen fortalte henne at noe var i gjære. Marna kunne gå fra vettet når som helst. Søsteren hennes bar på en tung sorg som hun ikke snakket om og ikke ville vise frem. Men i og med at Marina var så følsom og kjente slikt på kroppen, visste hun alt dette. 
Andrine gikk rundt som i en døs. Det hadde blitt for mye for henne også. Isak tok seg av henne, pleiet henne, og var der for henne på alle de måter han kunne. Det ble nesten for mye, tenkte Marina ergerlig, for ofte når hun så på Isak, syntes hun at han virket tilgjort. Det kunne være fordi hun fortsatt følte det som om han ikke var helt ærlig. Og så var det Agnete. Hun svevde fortsatt mellom liv og død. Likevel mente doktoren nå at det fantes håp. Sårene hadde begynt å gro, men han forsto ikke hvorfor hun var blitt blind.
Marina hadde besøkt Agnete. Peder var på Lierviken og ville ikke gikk ut av døren. Han var fortsatt fortvilet over det som hadde skjedd og nektet å snakke med folk.
Hun sukket mens hun fortsatte å strikke. Tankene vandret hit og dit mens hun forsøkte å konsentrere seg om å få mønsteret riktig. Men da døren gikk opp og Lucas kom inn, kastet hun fra seg strikketøyet, kom seg opp fra stolen og løp inn i de åpne armene hans. 
«Takk for at jeg har deg, Lucas.» Lettelsen over å se ham var som et sug i magen. «Du er den eneste jeg kan snakke med. Som forstår meg. Jeg føler at jeg har ansvar for alle her, og det sliter på meg. Det er som om vi aldri skal bli ferdig med bekymringer og elendighet i dette huset.» Hun trakk seg tilbake og så på ham.
«Det du trenger, er forandring, min kjære. Din mor får ta seg av Marna en stund, for du skal bli med meg. Vi gifter oss som planlagt, men det blir i stillhet. Jeg har snakket med presten, og han var forsonende. Så om du vil, kan vi ta vognen og gifte oss nå. Presten er klar, og han har ordnet så to vitner kommer også. Ja, forlovere altså.»
Marina stirret på ham med åpen munn. «Vi kan da ikke gifte oss når det er sorg hos oss, Lucas?»
«Jo, det kan vi, for om vi ikke gjør det nå blir det kanskje aldri noe av. Det skjer noe hele tiden, og magen din blir kanskje stor før …»
«Jeg forstår,» avbrøt hun. «Men hva tror du mor kommer til å si da? Hun blir rasende, det er jeg sikker på.»
«Da får hun bli rasende. Det føles som jeg ikke har gjort annet enn å arbeide den siste tiden, og dersom det fortsetter slik, får jeg ikke mye tid framover heller. Derfor vil jeg vi skal gjøre det nå. Jeg vil ikke at noe skal komme i veien for oss. Dessuten trenger jeg noe annet enn disse etterforskningene å tenke på. Hvem som skjøt Agnete er jo fortsatt en gåte. Vi tror det kan være Stina, ikke sant, fordi hun har truet Agnete før. Fordi hun har sagt at hun skal utrydde farens løsunger, men det trenger ikke være henne. Selv om både hun og Karolius har forduftet, betyr ikke det at hun er skyldig. Det kan være tilfeldig at de dro like etter at skuddene falt.»
Marina ristet på hodet. «Det må være Stina. Hvem skulle det ellers være?»
«Jeg holder alt åpent, for å si det slik,» sukket han og så intenst på henne. «Men bli med meg nå. Jeg vil ikke snakke mer om saken. Nå vil jeg ha noen timer fri sammen med kvinnen jeg elsker.» Han kysset henne varsomt, og hun kjente med en gang at hjertet ble lettere.

De nærmest spratt fra hverandre da Andrine kom inn. Hun så på dem etter tur før hun sank ned i stolen med et svakt stønn.
«Eier dere ikke skam i livet? Marna sørger og vet ikke sin arme råd selv om hun forsøker å holde masken. Peder viser seg ikke for folk, og Agnete kjemper for livet … Og her … Ja, her står dere og kysser i min stue,» sa hun anklagende.
Marinas hjerte sank sakte. Gleden hun hadde kjent i armene til Lucas, ble som blåst bort.
Lucas trådde frem og fikk øyekontakt med Andrine. «Jeg må beklage. Det var ubetenksomt av oss, men du skal vite at vi gifter oss i dag. Det er ikke mer å vente med. Marina flytter hjem til meg som min hustru.» 
Andrine stirret olmt på ham. «Du er ikke her som lensmann nå, Lucas, og da sier jeg det jeg mener rett ut. Marina skal ikke gifte seg i dag.»

Til toppen