De var kommet frem til den smale ridestien og måtte ri én og én. De luntet etter hverandre resten av veien, tause og tankefulle.
Da de red inn på gårdsplassen, kom Gisela hastende ut til dem, de hissige bevegelsene røpet sinne. – Hva er det dere har funnet på? Tures far er rasende,
moren har stengt seg inne på soveloftet, og søstrene jamrer og bærer seg. De snakker om en farsott, og at du, Ingebjørg, har gått inn til den syke og dermed
utsatt oss alle for fare. Det kan til og med være en ny pest, sier de.
Bergtor lot seg gli ned av hesteryggen og begynte å leie hesten bort til stallen. – Det er ingen farsott, Gisela. Det var bare et lite barn som var bitt av
huggorm.
– Hvordan kan du vite det? Jeg er sikker på at Ture mener noe annet. Hvor er han forresten? la hun til og snudde seg mot stretet.
Ingebjørg stirret forbauset på henne. – Er han ikke her?
Gisela vendte seg brått mot henne. – Her, nei. Han kom hjem med sin mor, og da de andre kom tilbake uten dere, hev han seg opp på hesteryggen og dro av gårde. Hun sendte Ingebjørg et forarget blikk.
– Han misliker sterkt at du og Bergtor rir to-ene. Det er da også besynderlig at en brud foretrekker sin tidligere trolovede fremfor brudgommen. Særlig når troloveden er hugtatt i henne fremdeles.
Ingebjørg overhørte det siste. – Mener du at han red etter oss opp til Eikaberg?
– Ja, selvfølgelig gjorde han det. Han er da en mann av ære.
– Men vi har ikke sett noe til ham.
Gisela ble usikker med ett. Så smalnet øynene og hun skulte mistenksomt på henne. – Han skulle vel ikke ha sett noe som opprørte ham, Ingebjørg? Noe
som fikk ham til å ri derfra i sinne?
Ingebjørg orket ikke å svare henne, hun snudde seg brått og løp bort til stallen. – Bergtor, ropte hun inn av døren. – Ture er forsvunnet!
Til toppen