Kvelden hadde senket seg over Dyngeland, og Blanca nøt roen som bredte seg i kroppen. De hadde reist etter frokost, slik at de fikk hele dagen i huset. Været var nydelig, solen varmet opp svaberget og fikk vannet til å glitre. Selma og Emma Lovise hadde lekt i vannkanten nesten hele dagen mens de passet godt på lille Sverre, som storkoste seg sammen med de eldre pikene. Blanca, Katten, Johanne, Dina og Ingeborg hadde tatt av seg sko og strømper, og satt og viftet med de vinterbleke tærne.

«Dette er livet,» hadde Katten sukket.

Blanca var fullstendig enig. Det hadde vært et godt valg å reise til huset som Johanne hadde arvet etter Rostøl. Stedet hadde en egen ro, og Blanca slappet av på en måte hun ikke hadde gjort på veldig lenge.

Etter en hel dag ute i finværet hadde de trukket inn i den lille stuen, og Katten hadde stekt sine berømte pannekaker. Ungene fikk ikke nok, og alle lo da Sverre fikk blåbærsyltetøy over hele ansiktet.

Da Johanne fortalte en godnatthistorie for barna, passet Blanca på å be Dina med ut. De satte seg like utenfor på trappen. Kvelden var lun, men det var godt med en strikkejakke over skuldrene.

«Jeg har hatt lyst til å snakke med deg en stund,» begynte Blanca. «Jeg tror nemlig det er noe som plager deg. Stemmer det?»

Dina trakk på skuldrene. «Det er ingen fare, og du har så mye annet å tenke på.»

«Vær så snill å fortelle meg hva det er? Har noen vært slem mot deg?»

Hun ristet på hodet.

Blanca ventet, for hun følte at ordene snart ville komme.

«Det er far,» sa Dina til slutt. «Han vil at jeg skal komme hjem.»

«Til Haugesund?» Blanca husket at Dina hadde rømt hjemmefra som femtenåring, da faren giftet seg på nytt og sønnen til den nye konen kom inn til Dina om nettene.

«Ja.»

«Vet du hvorfor?»

«Nei, jeg vet ikke engang hvordan han har funnet meg, om han har vært i Bergen allerede eller om noen som kjenner far, har sett meg. Jeg har ikke hørt fra ham siden jeg rømte, men nå skriver han at han skal komme til Bergen og hente meg om jeg ikke kommer hjem selv.» Dina skjulte ansiktet i hendene. «Jeg vil ikke tilbake, Blanca.»

Blanca la armen rundt skuldrene hennes. «Det skal du ikke heller.»

«Men jeg er ikke myndig.»

«Vi finner en løsning.»

«Lover du?»

Blanca ante ikke hvordan hun skulle få det til, men hun visste at hun ville gjøre alt som sto i hennes makt for at Dina skulle være trygg. «Jeg lover.»

Etter å ha sittet sammen en stund og snakket om mer hverdagslige ting, gikk de inn til de andre. Barna sov, og Ingeborg hadde tatt frem en kortstokk. De lo og koste seg med prat og kortspill, men den gode stemningen ble brått avbrutt av et skrik.

Katten reiste seg og gikk mot det lille værelset der barna lå. «Det er Selma. Hun har sikkert mareritt.»

Like etter hørte de Kattens paniske rop. «Slipp henne!»

Johanne slo hendene for munnen. «Jeg lot vinduet stå på gløtt.»

Blanca fløy opp fra stolen.

«Stans ham!» ropte Katten desperat.

Blanca stormet mot døren med Ingeborg og Dina etter, mens Johanne løp inn på værelset der Sverre og Emma Lovise hylgråt.

«Der er han!» Dina pekte mot skogholtet.

En kraftig mann løp med Selma under armen, og Blancas blod frøs til is i årene. I neste øyeblikk satte hun etter ham så fort bena kunne bære henne.

Til toppen