Trevor var dratt på kontoret, og Geneviv befant seg fortsatt på soveværelset sitt. Hun følte seg visst ikke bra. Nelly hadde hatt det travelt denne morgenen. Det ga Rose en god anledning til å spekulere på hva hun skulle gjøre denne dagen. Verden hadde gått i oppløsning etter at moren hadde innviet henne i Trevors planer om å gifte henne bort til Neville Dublé hvis hun ikke takket ja til Daniels frieri. Jades frier hadde plutselig blitt en trussel mot henne. Og alt fordi Trevor ville opp og frem i byens næringsliv! Det var ikke det at Rose avskydde tanken på å gifte seg med Daniel, tvert imot. Det var tanken på at han og moren hadde ligget sammen som var avskyelig. Men hvis hun ikke takket ja til frieriet hans, ville broren tvinge henne til å gifte seg med herr Dublé, som Jade nesten hadde ofret livet for å bli kvitt.

Rose visste ikke hvor lenge hun hadde stått foran vinduet i dagligstuen og bare stirret tomt ut på Grey Street. Hun registrerte at det regnet. Byen var innhyllet i tåkelignende skyer. Alt var grått. Deprimerende. Hun tok seg i å savne den fantastiske utsikten fra hotell Fjærland. Den grønne fjorden og de blånende fjellene med det massive brefallet. Naustrekken og båtene, menneskene som drev med sitt. Hun tenkte på Bård slik han hadde vært første gang hun så ham, hvor kjekk og sjarmerende han hadde vært. Hun så for seg modige og vakre Vida med de friske rosene i kinnene. Mørke og mystiske Jardar som hun hadde følt seg tiltrukket av en stund. Det hadde vært så fantastisk, som et eventyr. Et uvirkelig utklipp av tiden.

Uansett, her var hun. En brikke i et spill. Det var alt hun var. Et redskap til en allianse mellom menn. Hun hadde ikke et ord hun skulle ha sagt, hadde ikke annen verdi enn på ekteskapsmarkedet.

Til toppen