Der blåregnen blomstrer (Heftet)

Serie: Rosehagen 86

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Rosehagen
Serienummer: 86
ISBN/EAN: 9788202613174
Kategori: Romanserier
Omtale Der blåregnen blomstrer

Jenny og Gerhard feirer bryllup, men tiden som nygifte blir annerledes enn de forestilte seg.
Konstanse benytter den festlige anledningen til å overøse Emily med hatefulle beskyldninger, uten å vite at noen overhører samtalen.
Lucie forlater hjembyen i all hast. Hun våger ikke å treffe Simon igjen, og mener seg trygg i Roma.

Skissen var halvferdig, og Lucie var ikke å se. Lyden av stemmer nådde Jenny. Hun snudde seg og så en kvinne og en mann komme spaserende, opptatt i samtale. Hun gjenkjente Lucies røde hår, men paret var for langt unna til at hun kunne se hvem mannen var. Hun vinket, men Lucie så henne ikke. Hun lot hånden synke, med en følelse av at hun ikke burde avbryte samtalen.

Til toppen

Flere bøker av Merete Lien:

Utdrag

Emily kom ut fra badet i andre etasje. Hun nølte med å gå ned. Konstanse hadde vært etter henne med spydige bemerkninger den siste halvtimen. Det ble stadig verre ettersom hun forsynte seg grådig av vinen og champagnen. Kunne hun ikke beherske seg de timene bryllupet pågikk?

En dør stod på gløtt. Hun skjøv den opp og gikk inn. Det var Jennys gamle atelier, fra den tiden hun bodde her sammen med moren. Månen skinte og badet rommet i et hvitt lys. Hun stilte seg ved vinduet og kjente at hun gledet seg til å gå til sengs. Mathias og Alice sov for lengst. De delte seng. Hun hadde nylig tittet inn til dem.

Hun fulgte en sky med blikket mens den seilte langsomt over himmelen. Selskapet hadde gått over all forventning, bortsett fra de hatefulle blikkene og spisse bemerkningene Konstanse kom med når hun mente ingen andre så eller hørte det.

Konstanse var ikke viktig. Hun skulle ikke få ødelegge festen. Emily hadde ikke kjent annet enn glede på Jenny og Gerhards vegne, og det var en lettelse. Vemodet og tankene om det som hadde vært, hadde ikke plaget henne. De to var så lykkelige, og det var godt å være vitne til det. Det var opplagt for alle at de hørte sammen. Derfor var det riktig å feire vielsen. Det var en gledens kveld. Så fikk de bare inderlig håpe at ikke noe ødela lykken. Det var ikke lett å leve sammen med en mann som Gerhard. D, det visste hun av egen erfaring. Han var sterk, – på godt og vondt. Og Jenny var så mye yngre – og avhengig av å få utfolde seg som malerinne.

«Er det her du gjemmer deg?»

Hun foór sammen. Konstanse stod i døråpningen, med et glass i hånden.

«Hva vil du meg?» spurte Emily.

«Det er på tide at vi to snakker sammen.»

«Dette er ikke den rette anledningen.» Konstanse var både sint og beruset. Dette kunne det ikke komme noe godt ut av.

«Tvert imot. D, dette er den rette anledningen. Hvor ofte er vi to alene?»

«Vi er ikke alene. Huset er fullt av gjester.» Og du har drukket for mye, hadde Emily lyst til å legge til, men våget ikke.

«Du ødela livet mitt!» Konstanse tok noen skritt mot henne.

«Ødela?» Emily ville ta et skritt bakover, men hun stod allerede ved vinduet.

«Du stjal mannen jeg elsket!»

«Jeg stjal ikke Michael.»

«Han elsket meg! Jeg vet ikke hvordan du klarte å ødelegge forholdet vårt, hva slags løgner du fortalte ham. Jeg vet bare at hadde det ikke vært for deg, hadde Michael og jeg vært gift nå.»

Emily rettet ryggen. Hun måtte forsøke å roe Konstanse ned. De måtte unngå et opptrinn som ødela festen for de andre. «Jeg forstår at bruddet var vondt for deg, men du fant jo lykken du også – med Felix.»

«Hva vet du om min lykke!» snerret Konstanse.

«Jeg ser at du har en snill mann og en nydelig liten gutt. Dere har …»

«Du vil vel ha Felix også? Du la deg jo etter Theo!»

Konstanse slo hånden for munnen, som om hun angret de siste ordene. Hun kalte Theodor Becker for Theo, tenkte Emily. Betød det at Michael hadde rett, når han mistenkte henne for å ha hatt et forhold til sakføreren?

«Jeg hater deg, Emily! Du har gått inn for å ødelegge livet for min mor og meg fra første stund! Du tilranet deg Egerhøi, hotellet og isbruket – alt som burde ha gått til min mor! Så lurte narret du Gerhard trill rundt, bare for å svikte ham til fordel for en skarve fyrvokter.» Hun stanset for å trekke pusten.

«Konstanse. La dette ligge nå. Vi blir aldri enige om hva som skjedde. Jeg beklager dypt at …»

«Jeg beklager at du lever! Michael er den eneste mannen som virkelig har elsket meg. Vi var hverandres store kjærlighet – til du kom med dine løgner og beskyldninger.»

Hun kunne ikke bli stående her. Kunne hun komme seg forbi Konstanse og ut i korridoren? Blikket hennes falt på en dør som førte inn til et av soverommene. Kanskje den var ulåst. Hun måtte bort fra Konstanses voldsomme hat, hun følte at det spiddet henne, skadet henne. Hun løp mot døren og grep håndtaket. Takk og lov. D, den var ikke låst. Hun åpnet den og smatt inn i naboværelset. Så fortsatte hun ut og mot trappen. Hun så seg ikke tilbake, sikker på at Konstanse var i hælene på henne.

Trappen var lang, og hun kjente seg ustø på grunn av sinnsbevegelsen. Hun holdt en hånd på rekkverket og kom seg trygt ned i hallen. Der snudde hun seg. Konstanse var ikke å se. Hun hørte glade stemmer og latter fra stuene. Klokken gikk mot tolv. Hun måtte smile, late som ingenting. Opptrinnet mellom Konstanse og henne skulle ikke få ødelegge kvelden.

 

*

 

Konstanse sank ned på gulvet. Hun drakk resten av vinen. Det var så mye mer hun ville ha sagt til Emily, men den utkrøpne heksen våget ikke å høre sannheten. Hun rømte – som den feigingen hun var.

«Er du fornøyd med deg selv nå?»

Hun foór sammen. «Michael?»

«Ja, det er meg, og jeg hørte alt du sa.»

Til toppen

Bøker i serien