Hun fortet seg bort til døren og ble sluppet inn av en tjener. Han ga henne beskjed om å vente i hallen, og hun ble stående igjen alene da han gikk for å hente vertskapet. Blikket falt på en elegant, hvitmalt kommode som sto ved den ene veggen. Oppå kommoden lå en nydelig løper, brodert i delikate farger og med vakker søm. Slikt hadde hun aldri merket seg før hun etablerte veveriet, men nå lot hun fingertuppene stryke over broderiet. Det var nydelig arbeid.
– Frøken Meyer, så hyggelig å se Dem! lød herr Ludvigsens hjertelige stemme. Hun snudde seg rundt og så at han kom ut i hallen for å ta imot henne.
– Takk, det samme, svarte hun.
– Vi er så glade for at De ville komme i dag, Hansine har ventet spent hele formiddagen. Akkurat nå gikk hun opp på soveværelset for å …
Lenger kom han ikke før Adeline hørte et lite utrop fra toppen av trappen. Hun snudde seg og så at Hansine var på vei ned.
– Frøken Meyer! sa hun glad. – De kom!
– Det er klart at jeg kom, sa hun. – Vi ble jo enige om det, og jeg hadde veldig lyst til å komme hit i dag.
Hansine stanset smilende foran henne.
– Kanskje vi kan gå en tur ut etter maten? foreslo hun. – Hva tror du, far? Kan jeg det? fortsatte hun ivrig.
Det så ut som om han først ville si nei, men så nikket han.
– Naturligvis kan du det, Hansine.
Hansine grep Adelines arm og førte henne med seg inn i spisestuen mens grossereren fulgte rett bak. Adeline kastet et raskt blikk over skulderen og så at han var betenkt. Han likte nok ikke at hans datter skulle ut, men hun var glad for at han klarte å holde det for seg selv.
– Jeg har lært meg å spille en ny melodi på pianoet, sa Hansine. – Kan De spille, frøken Meyer?
– Nei, ikke i det hele tatt, svarte hun.
– Kanskje De har lyst til å høre meg spille en dag?
– Det vil jeg gjerne. Det er ikke så ofte jeg får mulighet til å lytte til musikk, men jeg liker det veldig godt.
– Da skal jeg spille for Dem neste gang De kommer på besøk, sa Hansine. – Jeg må bare øve litt på den nye melodien først.
De satte seg til bordet, og Adelines blikk falt straks på duken. Den var av hvit finbomull, med blomster brodert med gulltråd. Om løperen i hallen hadde vært dyktig utført, var denne duken enda flottere. Før hun rakk å kommentere det, kom tjenerne inn med maten.
Duften av varm bakst fylte snart rommet, og Adeline så en stor kurv med rundstykker og en skål med solgult smør bli satt midt på bordet. En annen tjenestepike bar på et fristende sølvfat med en hvit fiskefilet, pyntet med sprøytede stjerner av eggeost og brune bønner. Et sausenebb med en saus like gyllengul som smøret, dukket også opp.
Hun fikk valget mellom svakøl og hvitvin til maten, og hun valgte det første. Selv om herr Ludvigsen hadde ønsket henne hjertelig velkommen, visste hun at han kunne være lunefull. Det var best å holde hodet klart.

Til toppen