Der kampen sto (Heftet)

Serie: Ambrosia 6

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2014
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Ambrosia
Serienummer: 6
ISBN/EAN: 9788202453701
Kategori: Romanserier
Omtale Der kampen sto

Ambrosia blir mer og mer urolig ved tanken på de mange soldatene som ligger ved fronten. Hun vil så gjerne hjelpe, og drar av gårde til tross for Hugos advarsler. Møtet med krigens grusomheter blir et sjokk for henne, og hun er redd for hva som kan ha skjedd med Jacob.

«Vi må skynde oss, svenskehæren er visst på marsj hitover. Antagelig har de sendt en fortropp med spioner som skal sondere terrenget her. Ikke snakk til noen. La meg si det som skal sies,» advarte soldaten, og Ambrosia kjente hvordan hele brystet og halsen krøp sammen omkring det hamrende hjertet hennes mens de gikk. Hun forsøkte å la være å tenke, og med jevne mellomrom ba hun til Gud. «Kjære Gud, send Jacob til meg, nå. Om du kan.»

Til toppen

Andre utgaver

Der kampen sto
Bokmål Ebok 2014
Der kampen sto
Bokmål Nedlastbar lydbok 2016

Flere bøker av Berit Elisabeth Sandviken:

Utdrag

Og der satt hun og stirret mot den andre siden, hvor røyken fra de knallende våpnene ble som en tåke over hele det store jordet. Hun fornemmet skrik, men støyen var så forferdelig at hun til sist ikke visste annen råd enn å stappe fingrene i ørene for å holde ut.
Bildene som kom, klarte hun ikke å fjerne.
For det var jo levende menneskekropper hvert eneste av disse skuddene hadde som mål. Det var disse mennene som hadde spist av hennes saltsild og spekekjøtt. Menn som fortsatt hadde litt av grøten som de kokte på hennes mjøl, i magen fra kvelden før.
Nå døde de. Uten at hun kunne gjøre noe som helst. Og snart kom de vel hit, tenkte hun forferdet.
Hvor skulle hun gjøre av seg da?
Så kom de bærende med de første.
Mennesker hang lik lange, slappe sekker mellom dem som kom over broen med dem. Andre lå på en slags båre som to sanitetssoldater bar inn mot et telt som hun antok fungerte som lasarett. Og nå hørte hun skrikene deres.
Hvis hun stirret intenst, syntes hun at hun så blodet.
Angsten som hadde satt seg som en frost i henne, ble til skjelving etter hvert som teltet der nede fyltes med skadde. Nå skulle bandasjene hennes legges på sårene deres, tenkte hun.
Kanskje var noen døde allerede.
Og i et kort sekund mellom to drønn oppfattet hun at vaktmannen hennes sto med armene omkring halsen på Brunen og gråt. Geværet hang lik en død ting fra skulderen hans, og stakkars Brunen sto der, rolig som en tålmodig mor, og lot ham søke trøst hos seg.
«Kjære Gud, nå må du gripe inn og stanse galskapen!» jamret Ambrosia med hendene kneppet så hardt sammen at de verket. «Kjære Gud, hjelp meg så jeg ikke dør. Hjelp Jacob og Magnus og …»
Et hornsignal gjallet gjennom våpengnyet og rev henne ut av fortvilelsen. For lyden kom ovenfra. Fra veien. Og som om det var en trylleformel som fløt så skarpt og annerledes gjennom den fuktige morgenluften, slapp soldaten hesten og fikk våpenet på plass. Og da Ambrosia så oppover veien, oppdaget hun at den ikke lenger var blokkert av folk og ferdsel.
Nå måtte hun komme seg av sted før det ble for sent.
Hun nølte ikke et eneste sekund, men krøp fram og trakk presenningen etter seg og buntet den sammen. La den i vogna og trakk den andre over.
«Rusk, kom.»
For hun ville ha med seg hunden.
«Rusk, hopp opp her,» kommanderte hun, og den stakkars, skjelvende kameraten skjønte omsider hva hun ville og bykset opp i vogna i et eneste langt sprang og ålte seg innunder presenningen.
«Du kan ikke reise nå,» ropte vakten til henne. «Jeg hørte et signal.»
«Jeg bryr meg ikke om signalene som sendes her. Alle er jo blitt gale. Dette er helvete på jord, og der vil ikke jeg være,» ropte hun. Først nå merket hun at hun var blitt hes, og nesten ikke klarte å heve stemmen. «Jeg må dra mens veien er fri. Hjelp meg å få Brunen ut på veien, med én gang.»
«Jeg tror det kommer noen,» protesterte han igjen, og hele tiden mens de sto slik og akkederte, buldret og smalt og skrek det på den andre bredden. Hun kunne ikke skjønne hvordan de kunne fortsette når stadig nye unge menn ble båret blødende og kanskje døde vekk fra jordene der borte.
«Jeg må vekk, hører du,» skrek hun desperat. «Tenk om de kommer over elva, og jeg skal ikke dø her som et simpelt slaktedyr. Og hvis ikke du tør å følge meg oppover, så drar jeg alene.»
Hun var sterkere enn en bjørnebinne, men lik den fryktet også hun for skytevåpen og menn som måtte være fra sans og samling. For der borte på den andre siden av Glomma drepte svenske og norske naboer hverandre med never og bajonetter og krutt.
Og Magnus hadde sviktet henne og bare tenkt på seg selv. Og på kongen, tenkte hun bitter. For det var jo nettopp dette Christian Frederik skulle redde henne fra. Han var valgt til konge for at han skulle bygge landet og frelse folket. I stedet satt han trygt i den staselige prestegården et par kvartmil unna og lot mennesker dø en bestialsk død.
«Hvordan kan han la dette skje?» ropte hun fortvilet, da en voldsom skuddsalve ikke tok noen ende.«Når vi ikke kan stole på en konge, hvem skal vi tro på da?» hugg hun til soldaten ved siden av seg, og grep om grima for å lede hesten opp på veien.
Hun hadde ingen andre å stole på enn seg selv. Og Brunen.
Det var sannheten.
Nå enset hun også at skomakeren og de andre sivile som hadde hatt tilhold langsmed jordereina, drev og pakket sammen.
Så ble hun ikke alene på veien, tenkte hun og klatret opp på vognsetet og grep tømmene. Rusk hadde krøpet halvveis innunder presenningen bak henne, så ham så hun bare snuten på. Og de to brune, angstfylte øynene.
«Vi må få Brunen opp på veien, men vi må gå der hvor bakken er jevnest,» kommanderte hun den forvirrede soldaten, som virket aldeles vettskremt. Så ham turte hun ikke regne med. Men han fortsatte å strekke hals og glane oppover veien, og da vognen sto trygt på veien igjen og hun ville smatte på hesten, grep han fatt i vognkarmen og svingte seg opp.
«La meg sitte ved siden av deg. Jeg overlater ikke et kvinnfolk til seg selv på en slik dag,» sa han, plutselig bryskt. Og akkurat da kjente Ambrosia at hun gladelig hadde overlatt alt til hvem det skulle være som ville ta ansvar for henne. Og fikk henne levende ut av denne forbannede, gale verdenen.
«Gi meg tømmene. Jeg er hestevant,» sa han, og Ambrosia krøp sammen og forsøkte å få kroppen til å falle til ro. For hun ble så kald når hun skalv slik. Og hun trengte å kunne tenke klart når hun skulle legge av sted, helt alene.
Men hun hadde likevel bestemt seg for at hun ikke ville vente et eneste sekund på Adéle. Hun hadde selv valgt å forlate henne for å bli her i bygda. Ikke om hun ble budt tusen dalere, ga hun seg til å reise omkring i dette ukjente området for å lete etter henne. Og Magnus hadde naturligvis glemt løftet om å hente henne.
«Jeg er nesten sikker på at det var kongens signal jeg hørte i ste,» mumlet soldaten. Han hadde teken på å styre hesten, så akkurat det kunne hun i hvert fall slappe av for, sa hun til seg selv.
Hadde han enda kunnet bli med henne nordover.
«Har de forlagt soldater i den retningen som jeg skal, tror du?» spurte hun, da hun brått kom til å tenke på at hun kanskje ville komme fra asken til ilden. «Er det kamper lenger nord?»
«Ikke mot Enebakk, tror jeg, men du må for all del ikke ta veien gjennom Trøgstad og Båstad, for der ligger det flere tropper. Og hvis svenskene klarer å bryte igjennom og ta seg over Glomma, kommer de til å fortsette mot Christiania. Så du har ingen tid å miste.»
«Skyter de på vanlige folk, da?» Hun måtte bare spørre. Men det visste han ikke så sikkert.
«Det skjer vel helst hvis noen roter seg inn i ildlinja, dersom det kommer til kamper,» trodde han. Og da han tidde, vokste skytingen omkring Langnes til torden i ørene hennes. Og hun trengte ikke be ham om å jage på hesten.

Til toppen

Bøker i serien