Kanskje nå, tenkte Stine, nå som de var alene i vogna. Kanskje de skulle løpe hjem likevel? Ja, for da kunne de gå mor i møte. Hun så seg omkring. Om hun bandt Johan fast i mors forkle, kunne hun sikkert greie å bære ham på ryggen, slik mor pleide å gjøre. Da kunne de klatre ned av vogna mens karene satt på kuskebukken. Så kunne de løpe og gjemme seg, hun og Johan, helt til det kom noen med en vogn som skulle tilbake den veien mor var. 

Stine rusket forsiktig i brorens skulder. – Gabriel, hvisket hun. Ingen måtte høre dem, og ingen måtte få vite om det hemmelige navnet. – Gabriel? Er du våken?Det var akkurat som om det gjorde henne modig å bruke englenavnet hans nå. 

Men lillebroren svarte ikke. Så dypt sov han. Det var litt rart, for selv om Johan lå helt stille, så bråkte han likevel. Hele kroppen hans bråkte av uro. Stine kunne kjenne det og trengte ingen ord for det. Ikke det at broren hennes ikke hadde ord, men de ordene Stine hadde lært ham, brukte han bare når de var alene. Ordentlige ord var det egentlig ikke. Mer som lyder som han laget og som hun gjentok, og så ble det ord av det. Inni hodene deres. For alle andre, til og med for mor, var Johan stum som en sommerfugl. 

Men i dag var Johan urolig. Stine visste hva det var. Han ventet på mor. Akkurat som hun selv. Derfor hadde hun hvisket lavt til ham mens onkel Barry satt og snorket på slagbenken. Gabriel, mor kommer nok snart, hadde hun sagt. Hun er hos Besta og gjør det godt og varmt i grua, og så kommer de for å hente oss. 

Huff, mor hadde vært så streng ute i snøen. Stine hadde aldri sett henne sånn, med alvorlige øyne og gråt i halsen. Snart kom det folk, hadde mor sagt, som skulle ta dem med. Ikke si hvem dere er. Ikke et ord om Mariplass. Og ikke hvem som er moren deres! 

Stine syntes nesten det var umulig. Hvordan kunnemor tro at hun skulle greie å holde noe slikt hemmelig? Men de alvorlige øynene fikk henne likevel til å love. Hun, store Stine og mors flinke hjelper, hun skulle gjøre som mor hadde sagt. 

Først hadde hun ikke trodd helt på at mor skulle komme etter. Det var derfor hun hadde klynget seg til henne og nektet å slippe taket da hun skulle til å skyve kjelken utfor. Men så hadde mor vridd seg løs og lukket øynene, og så hadde hun gjort det fæle: Hun hadde dyttet dem utfor. Og i samme stund hadde Stine tenkt at så ensom som hun var nå, det skulle ikke noe barn være. 

Den gnagende følelsen av forlatthet hadde bare fortsatt. Den satt i vogna og stirret på henne, som var den styggemannen sjøl. Den krabbet inn under teppet, inn i drikkevannet, inn gjennom ørene, inn i tårene og helt inn i hjertet. 

Og nå var hun og Johan her i vogna – hos folk. Folk som moren hadde lært dem å sky. Ja, det var ikke bare hun og Johan som var hos folk. Kalven også. Den stakkars vanskapningen lå ved siden av, med begge de uhyggelige hodene mot forbeina. Møkka luktet ekkelt, selv om kusken hadde vært baki et par ganger om dagen og skrapt den ut. 

For et underlig vesen den var. God og fæl på en gang. Fra den ene siden så han ut som en vanlig kalv. Snille øyne, med buede øyevipper. Når hun så ham fra den gode siden, hendte det at hun la hånden på halsen hans. Lot fingrene gli over det mørke skinnet og kjente pulsen under pelsen. Slik kunne hun sitte og varme hånden og føle hvordan dyret ble rolig. 

Men så kunne han plutselig bli helt vill og prøvde å kave seg opp. Da strakte han hals for å sette frembeina under seg og vred på halsen så hele den fæle siden vistes. Den siden der enda en kalv hang fast! I alle fall en bit av en kalv til. Synet gjorde Stine stiv av skrekk, ja, ikke så mye nå lenger, men i starten hadde hun ligget som lammet. 

Nei, slik skulle ikke en kalv se ut, og hadde Besta vært her, ville hun kalt hele den elendige kalven et Djevelens skaperverk, eller en bytting, eller noe annet Stine ikke fikk lov til å si. Men mor, mor ville nok gitt kalven melk. Helt sikkert.

Tanken fikk Stine til å tvinne forkleet enda hardere. Fingrene løp av seg selv over det myke, småblomstrede stoffet. Det var mors eget forkle, og om Stine lukket øynene, kunne hun fortsatt kjenne mors hender da hun la forkleet rundt livet hennes og bandt en sløyfe foran. Og smaken av brødskorpen, som hadde gjort henne så glad. 

Siden begynte akingen nedover fjellet. Siden forsvant mor. Og siden hadde Stine ikke kunne stoppe å klemme på forkleet. Selv ikke da onkel Barry ble sint, sluttet hun. Stine stakk nesen ned i forklestoffet. Trakk inn den kjente duften av Mariplass. Av vedfyring og brødbakst. Av fjell og ull. Av mor. Og uten at hun kunne noe for det, begynte tårer å dryppe ned og gjøre stoffet kaldt. 

Å, hun skulle ha ropt og slått den der onkel Barry da han løftet dem opp. Men det hadde hun ikke gjort, for det var jo dette mor ville. Men så, i det øyeblikket han lempet dem inn i vogna og Stine fikk øye på kalven, da nyttet det ikke lenger å holde tilbake gråten. 

Men da var det også for sent.

– Se så, det er jo bare en kalv, hadde onkel Barry sagt. 

Stine rykket Johan med seg etter armen og kravlet over til den andre enden av vogna. Der ble hun liggende og ake seg bakover og opp i et hjørne. Den kalven var det styggeste hun noensinne hadde sett! Verre enn de villeste slagbjørner og ulver hun kunne forestille seg.

– Han er ikke farlig, skjønner du, mante mannen. – En snill kalv, er det. Dobbelt så snill, faktisk. He he.

Onkel Barry hadde sendt henne et skråblikk, som om han ville være sikker på at hun hadde skjønt spøken. Stine nektet å se på ham. 

Så klappet han på kalvebringa. – Kom! Dere kan varme dere her. 

Stine ristet iherdig på hodet, selv om kalven faktisk så varm ut. Hun famlet etter seilduken bak i vogna og rykket den til side. Kanskje sto mor utenfor? Kanskje holdt hun armene åpne så hun kunne kaste seg ned og gjemme ansiktet i håret henne. Ja, mor var nok kommet etter allerede nå! 

Men da hun trakk vognduken fra, var alt hun så snøen som pisket veien igjen og slo imot ansiktet hennes, tett som en vegg.

Til toppen