Arvid var kommet! Hun kom seg på bena og listet seg bort til døren. Den sto på gløtt, og hun lot den gli helt opp i trygg forvissning om at ingen dører knirket her i huset. Det sørget Arnesen for.

Hun var simpelthen nødt til å tyvlytte, selv om hun jammen ikke var sikker på om hun egentlig ville høre hva Arvid kom for å si til sin mor.

«Er hun her?»

«Selvsagt er hun det. Arvid, denne gangen har det gått for langt med denne kjeklingen mellom dere to. Jeg forstår at livet ikke har vært noen dans på roser, og jeg vet ikke hvem som egentlig er å klandre, men ...»

Arvid mumlet noe uhørlig.

«Du tror vel ikke jeg skulle nekte henne å bo her? Det er din kone, Arvid! Så uhyrlig kan det vel ikke være. Ærlig talt, det er jo Nina vi snakker om her.»

Arvid fnøs. Stemmene ble dempet igjen, men samtalen var tydelig intens. Nina spisset ører.

«... det eneste rette,» hørte hun svigermoren si bestemt. Hun greide ikke å skjelne flere ord før hun plutselig hørte skritt. «Nina! Arvid er her for å snakke med deg.»

Nina kunne ikke svare fra der hun sto, da ville det bli altfor tydelig at hun hadde stått på gangen og lyttet. Hun ventet derfor et par sekunder før hun gikk mot trappen. Hun trakk pusten dypt på vei ned.

Svigermoren sto ved foten av trappen. «Nå skal du se at alt kommer til å ordne seg. Jeg visste vel at han kom til å ta til fornuft. Nå må du også være litt raus, ikke sant?»

«Jeg gjør hva som helst.»

«Bare la ham få vite det, så er jeg sikker på at dere greier å løse floken. Jeg foreslo for Arvid at dere skulle sette dere i finstuen og ta en ordentlig prat.»

Nina ble loset bortover gangen og inn i den pene stuen som sjelden var i bruk. Der sto Arvid midt på gulvet. Hendene hans hvilte på ryggen, og han sto og vippet litt prøvende opp og ned på gulvteppet.

Svigermoren lukket døren etter seg, og de var overlatt til seg selv. Arvid lignet ikke seg selv. Han var mer hektisk i bevegelsene, og håret hans lå ikke slik det pleide. Det var i uorden, og hun måtte undertrykke trangen til å gå bort til ham og rette på det.

«Ja vel. Så du bestemte deg altså for å gjemme deg her? Trekke min mor inn i alt dette?»

«Jeg har ikke avslørt noe for henne. Og hvor skulle jeg ellers ha dratt?»

Det svarte han ikke på. Han snudde ryggen til henne og betraktet et gammelt oljemaleri på veggen.

«Jeg er glad du kom i dag. Jeg håper så inderlig at vi skal kunne snakke om alt dette.»

«Snakke, ja. Vi har jo faktisk en del usnakket.»

«Det er godt du sier det. Jeg har tenkt på deg hvert eneste minutt siden jeg dro. Det må du vite, Arvid. Det er ingen andre for meg enn deg. Og hva angår det du fortalte ... Så synes jeg det er sørgelig at du ikke kan få barn. Det er enda tristere at du aldri lot meg få vite om det. Jeg er sikker på at jeg kunne ha forsonet meg med det om du ikke hadde latt som i alle disse årene. Jeg mener, du må da selv ha brukt litt tid på å avfinne deg med denne skjebnen fra du fant det ut?»

Arvid tidde. Det var tydelig at hun hadde truffet en slags nerve, og en spire av håp ble sådd i henne. Om hun bare gikk varsomt frem nå ...

«Jeg tror du misforstår, Nina. Min barnløshet er ikke noe jeg har sørget over. Verken nå eller før. Det var mitt eget valg. Jeg steriliserte meg kort tid etter at jeg møtte deg for første gang.»

«Du … du gjorde hva for noe?» Nina mistet munn og mæle. Hun hadde vært helt sikker på at Arvids tilstand måtte ha vært noe medfødt. Noe han ble ille berørt av å tenke på, og dermed hadde unnlatt å fortelle om. Men han hadde valgt det selv! Etter at de ble kjent. Det var som et bokseslag rett i magen.

Til toppen