Benjamin og Jonas må oppgi letingen etter Evelina og drar tilbake til Kautokeino for å samle et letemannskap. Annalena trøster Benjamin, som plages av dårlig samvittighet for å ha tatt moren med ut på denne reisen.
– Hun er et voksent menneske. Hun kunne ha sagt nei dersom hun følte seg for gammel til dette. Hun ønsket det. Tenk heller på gleden du har gitt henne. – Men hva er den gleden verdt dersom hun aldri får tenke tilbake og minnes ... Om den blir hennes siste glede. – Benjamin, sa Annalena og så ham fast inn i øynene. – Hvis moren din dør der ute, så er det en mening med det.
Evelina prøvde å riste av seg de dystre tankene. Ved veis ende. Hvorfor skulle hun tenke på det? Hvorfor skulle hun sitte der i mørket og vente på å dø? Det var ikke likt henne. Hun som alltid hadde reist seg i motgang og kjempet seg videre. Den gangen hun rømte fra Trygve Oset i Lofoten og havnet på et forblåst skjær ... Hun hadde vært ung og sterk da. Nå var hun gammel. Men hun var sterk. Det var ikke så mange årene siden hun hadde satt seg fast i myra på Finnskogen. Heller ikke der hadde døden fått tak i henne.
Men det var ikke takket være min egen styrke og min kamp, tenkte hun. Da hadde hun blitt reddet. Av Lilja og Victor, losen Alf og to fra følget deres. Gud hadde sendt sine engler for å snyte døden for dens bytte. Ville han gjøre det samme nå?
Selvfølgelig vil han det, sa hun hardt til seg selv og krøp lenger inn under skinnfellen. Hun frøs ikke like mye lenger. Hun var bare så usigelig trett. Snart ... snart ville englene komme ...
Da hun åpnet øynene igjen, skjønte hun at hun hadde sovet, og at de dystre tankene hadde ligget oppe i hodet hennes som et grenseland mellom søvn og våken tilstand. Nå måtte hun passe seg for hvilken side av denne grensen hun valgte å holde fast ved. Den lyse eller den mørke.
Plutselig reiste trekkreinen seg og ristet av seg snøen. Den rykket litt i seletøyet til pulken, men ble stående. Det var fortsatt mørkt rundt henne, og luften var fremdeles fylt med dansende snøkorn, men det hadde sluttet å blåse. Da skimtet hun en mørk skygge inne i snøbygen.
Matti, tenkte hun. Matti ... han døde ... Er det han som nå kommer for å hente meg ...