I Line Nyborgs nye roman Det er så stille før hun våkner handler det om å se seg selv i forhold til andre, om nærheten som kan oppstå om man våger å være sårbar og åpen.

Hvem er vi for våre barn, og i relasjon til våre foreldre?

Klara og datteren Viktoria har hatt et forhold preget av motsetninger, der lengsel og kjærlighet blandes med resignasjon og skyld. Viktoria reiste vekk fra moren og hjemmet deres i det øyeblikket hun fylte atten, og Klars er overbevist om at hun ikke har sett seg tilbake en eneste gang.

«Å ha ei datter er å ha et speil», heter det et sted i Det er så stille før hun våkner. Og senere: «Jeg skjønner at jeg ikke vet hvem mora mi var egentlig, sånn som Viktoria ikke vet hvem jeg er heller.»

Klara har lenge forsøkt å forstå hva slags forhold hun og datteren har hatt, hvem hun var med henne, hvem hun er uten henne. Parallelt forsøker hun også å finne ut av forholdet hun har til sin egen mor, som vi blir kjent med i tilbakeblikk fra Nord-Norge. Det tegnes opp en interessant og motsetningsfylt hovedperson i Klara, idet mer og mer av hennes forhistorie avdekkes.

Og så, på Klaras bursdag, ringer det på døren. Der står Viktoria.