Det femte vitnet (Heftet)

Serie: Himmelbrann 8

Forfatter:

Forfatter:
Innbinding: Heftet
Utgivelsesår: 2019
Antall sider: 256
Forlag: Cappelen Damm
Språk: Bokmål
Serie: Himmelbrann
Serienummer: 8
ISBN/EAN: 9788202613297
Kategori: Romanserier
Omtale Det femte vitnet

Kristin finner styrke i kjærligheten til Halvor. Motgangen har herdet henne, og hun innser at et oppgjør er uunngåelig. Da hun blir sendt i et ærend til Tønsberg, får hun øye på et kjent ansikt. Det får henne til å ta en endelig beslutning.

Med ett falt blikket hennes på husene på den andre siden av plassen. Mot en hvitmalt husvegg, midt i sollyset, sto … Ingebor. Pakken gled ut av Kristins kraftløse hender. Blikket var fastlåst på skikkelsen der borte.

Gå ikke glipp av den dramatiske slutten!

Til toppen

Andre utgaver

Det femte vitnet
Bokmål Ebok 2019

Flere bøker av Solveig Sundset:

Utdrag

Våren var i ferd med å få en smak av forsommer. Snøflekker var et sjeldent syn nå, selv i skyggene, og fuglesangen varte stadig lenger ut over kvelden.

Det var i ferd med å skje noe på Jarlsberg. Ved to forskjellige anledninger kom alvorlig utseende, ukjente herrer på besøk. Kristin så den første håndhilse på herr Müller ute på trappen. Han hadde en mappe under armen, og tok av seg flosshatten før han fulgte etter hussekretæren inn. Martin tok seg av herrens kjørekar, hest og vogn. Våget hun å spørre om han visste hva besøket gjaldt?

Ikke lenge etter kom den andre fremmedkaren. Denne gangen var det Ruge som mottok herren og viste ham rundt. Det var en mager mann med et lukket ansikt. Blikket var lynende skarpt, det så ikke ut til å gå glipp av den minste ting. Han hadde bakoverstrøket, rødlig hår, og nikket kort når Ruge pekte og forklarte, men selv sa han ingenting.

Disse merkelige visittene fylte Kristin med uro. De andre jentene så ikke ut til å føle det slik, de snakket bare ivrig i vei og lurte på hva de fremmede ville på Jarlsberg. Unntaket var Isa, som var usedvanlig taus. Kristin fikk en følelse av at hun visste mer enn hun sa, men hun fikk seg ikke til å spørre. Hvis Isa ikke ville si noe, var det en grunn til det, og det drev hennes egen uro enda raskere rundt i blodet.

Hvorfor var hun så bekymret? Hun hadde ikke noe å frykte! Etter hvert forsto hun at det var engstelsen for Halvor som spøkte i bakhodet. Hun fikk det for seg at en grusom skjebne ventet ham. Men det hang dårlig sammen med de to fine herrene som var kommet. Hvis Halvor, en simpel stallkar, skulle tas i arrest, ville det vel bare komme noen soldater og legge ham i jern?

Hva disse besøkene enn skulle bety, så lot svaret vente på seg. Imens naget tvilen og frykten Kristin og sendte små nålestikk inn i hjerteroten hennes.

 

Hun våknet med det rykket i kroppen som fortalte at hun hadde forsovet seg. Noen sa navnet hennes, og hun slo øynene opp. Lyset strømmet inn i rommet, og fikk henne straks til å føle at det var langt på dag.

«Kristin! Kan du se å våkne?» Gunvor sto ved siden av køya hennes.

«Men kjære ...» Kristin slo teppene til side og svingte føttene utfor sengekanten.

«Ta det rolig,» sa Gunvor. «Det er ikke  sent, og Ebrikka er ikke på plass ennå. Men herr Müller spør etter deg.»

Kristin kjørte hendene gjennom håret og forsøkte å våkne. Søvnen hadde vært tung, og drømmene jog fortsatt gjennom hodet i uklare bilder.

«Herr Müller?»

«Ja, han vil snakke med deg.» Gunvor klarte ikke å skjule nysgjerrigheten, og Kristin forsto at det var den som hadde brakt henne hit. Hun håpet sikkert at Kristin ville fortelle henne hva det gjaldt – men hun ante det jo ikke selv!

«Sa han noe om hvorfor?» spurte hun matt.

«Nei, han sa bare at vi skulle si fra til deg når vi fant deg.» Det hadde visst gått opp for Gunvor at Kristin ikke visste noe, og hun begynte å gå mot døren. «Du får gå og banke på hos ham når du har kledd deg,» sa hun over skulderen, og gikk.

Siste rest av søvn gled av Kristin. I bare nattkjolen skyndte hun seg ut i svalgangen for å vaske seg. Som hun hadde håpet, var det en slump lunket vann igjen i emaljekannen. Raskt skjøv hun døren igjen bak seg, fant en klut og vasket hele kroppen. Hva eller hvem det enn var som ventet henne, visste hun at det å føle seg vel ville gi henne styrke. Herr Müller hadde ikke gitt ordre om at hun skulle rives ut av sengen, bare at hun skulle komme så snart hun hadde fått beskjeden.

Til slutt fant hun frem den lille esken med tørket mjødurt. Den hadde stått vinteren over, men duftet fremdeles godt. Særlig mye var det ikke igjen, men det fikk gjøre nytten. Etter å ha fuktet håret, gned hun den inn i hodebunnen og håret. Blandingen løste seg opp og ble en lett klissete masse. Hun skylte det ut i to omganger, og da hun gredde ut håret, drev den søtlige urteduften vagt om hodet hennes.

Resten av kammingen gjorde hun ute i svalgangen, i håp om at den milde luften ville tørke håret raskere. Hva ville herr Müller snakke med henne om? Kunne det gjelde Halvor? Så naive de hadde vært. Hva hadde de egentlig trodd – at det var mulig å holde kjærligheten hemmelig for alltid? Det var oppgjøret som kom Alt hun kunne håpe på, var at dette gjaldt bruddet på Jarlsbergs bestemmelser om forhold mellom ansatte, og ikke Halvors flukt fra festningen.

Endelig var håret tørt nok til at hun kunne knytte et tørkle over det. Så fant hun frem en ren kjole fra kisten, og småsprang over plassen. Det var best å få det overstått så fort som mulig. Blodet drev gjennom halsen og klemte den sammen, men uansett hvor mye hun forsøkte å svelge, forble munnen tørr.

Til toppen

Bøker i serien