Mannen skyndte seg over den kveldsvarme gressplenen og forbi tollstasjonen. Han var nær nå, og Laura så det så tydelig selv i uværsmørket. Det blonde håret og krøllene som danset rundt hodet i takt med stegene.

Hjertet galopperte vilt og nærmest hamret seg vei ut av barmen. Hun gispet høyt, og skikkelsen stoppet opp og så rett mot henne.

Men det var ikke Anders, slik hun hadde trodd.

«Laura?» Sigvart kom mot henne. Han så himmelfallen ut. «Hva gjør du her?»

«Jeg skulle bare se til katten før uværet kommer,» svarte hun før hun forsto hva han mente. «Åh! Jeg kom sammen med Augusta i går. Jeg skal bo her på Svartejan. Hos Augusta.» Hun skalv i stemmen, hørte hun.

«Det høres klokt ut, Laura. Det er nok det beste nå som …» Sigvart sa ikke mer, men Laura forsto. Ordene var vanskelige å si. Hun skulle til å spørre hvordan det sto til med ham, da det slo henne: «Men hva i alle dager gjør du her, Sigvart?»

I det samme ble himmelen flerret av et kraftig lysglimt. Drønnet som fulgte, ga gjenklang i berget bak husene, og fjorden svarte med å sende små skumtopper i været. Øyeblikket etter falt de første regndråpene. Snart ville det styrte ned.

«Kom deg inn!» ropte hun mot Sigvart idet hun snudde og sprang de få skrittene mot døren. Sigvart løp etter, og de ble stående rett innenfor. Tunge vanndråper rant av dem begge og samlet seg i en liten dam på gulvet.

«Hysj.» Laura la fingeren for munnen og pekte mot kammerset til Augusta. Heldigvis var døren lukket. «Augusta sover.»

De satte seg ned på hver sin stol i stua. Laura kikket bort mot vuggen for å se om Vesle-Anders sov seg gjennom uværet. Hun måtte smile da hun så at han lå som den trearmede lysestaken hun en gang hadde sett hos farmoren til Anders og Sigvart. De små armene lå opp langsetter hodet.

Regnet trommet hardt mot taket, og stadige drønn og lysglimt tydet på at uværet lå rett over Svartejan. Laura sendte en tanke til de høye trærne hjemme i Orrviken før hun så på Sigvart, som satt ytterst på den spinkle trestolen. Han hadde ennå ikke svart på spørsmålet hun stilte rett før de måtte søke ly for regnet.

«Hva i alle dager gjør du her, Sigvart?» gjentok hun. Det var vanskelig å se ansiktet hans tydelig i mørket. Det minnet mer om en høstnatt enn en sommerkveld.

«Ehhh …»

Laura undret seg over nølingen hans. Var det vondt for ham å være i lag med henne? Hun følte at hun måtte hjelpe ham på vei. «Søkte du ly for uværet?»

«Ja.»

«Var du på vei til Orrviken, kanskje?» Det var en stund siden han hadde vært der, og det var ikke unaturlig at han ville se til henne og barnet.

«Ja, jeg kom for å besøke deg og den lille.»

«Det var pent av deg, Sigvart, selv om det er sent på kvelden. Du skremte meg.»

Laura syntes hun ante et smil om leppene til svogeren.

«Jeg hadde nok bare lagt meg i uthuset, Laura, og ventet til det ble dag igjen.»

Det støkk i henne. Uthuset? Kunne det ha vært Sigvart som …Hun måtte få visshet. Om det nå var Sigvart som hadde vært der, kunne hun legge hendelsen bak seg. «Har du sovet der før mens jeg har vært alene?»

«Nei?» Sigvart tenkte seg ikke om før han svarte. Det var ikke vanskelig å høre at han fant spørsmålet merkelig.

«Nei, jeg bare tenkte …» Laura stanset seg selv. Hva var det hun hadde tenkt? Om det var Sigvart som hadde vært der den natten, så ville han vel ha gitt seg til kjenne? Hun måtte slutte å fantasere slik. Det måtte bare ha vært noe hun innbilte seg. «Jeg liker dårlig tordenvær.» Hun måtte snakke om noe annet.

Et voldsomt tordenskrall fikk det til å riste i hele stua. At ikke Vesle-Anders våknet, var et under.

«Det skjønner jeg godt, jeg liker det dårlig selv. Jeg rodde fort den siste biten inn mot brygga, skal jeg si deg.»

«Det er ikke bra å være på sjøen i slikt vær.» Det var unødvendig å si. Alle som bodde ved fjorden, unngikk å være ute på sjøen når det lynte og tordnet. Akkurat som hjemme da hun var liten. Ingen gikk ut på jordet heller i tordenvær.

Til toppen