– Gode Gud, stønnet Sørine og ville lukke øynene for det grusomme synet rett foran henne. Hun hadde hørt om jordskred før, sett arr av det i landskapet, men nå som hun sto på toppen av et selv, var det ikke til å forstå hvilke ødeleggelser det førte til. Skråningen som hun før hadde sprunget opp og ned, var borte. I stedet sto hun foran et tre–fire meter høyt stup, og nedenfor var det et krater. Det så ut som en stor stein hadde falt ned fra himmelen og truffet så hardt at alt av jord hadde blåst av gårde. Det var ikke tilfellet, i stedet hadde jorden seget nedover. Det som skulle ha vært et stabilt jorddekke, hadde regnet forvandlet til en tyktflytende suppe. Epletrær lå veltet, noen var slått over ende, noen sto halvveis oppreist, andre lå med kronen ned og hele rotnettet synlig. Ruvende steiner som hadde ligget dypt i jorden i århundrer, var plutselig blitt avdekket. Verst var det at hun slet med å orientere seg i det ellers så kjente terrenget. Alt var forandret, ugjenkjennelig.
Sørine syntes det var vanskelig å avgjøre om hun sto rett overfor Myrland. Jo lenger unna, desto mørkere. Hun flyttet seg fra høyre til venstre i håp om å skimte lys fra gården, men nei; det var mørkt som i graven der nede. Graven, hun hutret, det var kanskje det det var blitt for herr og fru Myrland. Og for vesle Lorena … – Vi må hente hjelp! Det kan ennå være en mulighet for at … Hun lot det siste i setningen ebbe ut. Av skadeomfanget visste tjenestefolket så vel som hun selv at det ikke handlet om redningsarbeid, men om å få oversikt og å rydde opp. – Vekk folkene på de nærmeste gårdene! Så telefonerer jeg til de som ligger lenger unna. Vi må samle flest mulig.
– Og doktoren, sa Rita, – om vi klarer å finne dem, så … så må de ha tilsyn av en doktor.
Til toppen