Nora kjente redselen krype over huden og ende i et grøss som løp nedover ryggraden. Hun hadde favnen full av ved og klemte den tett inntil seg som om den kunne verge henne mot mannen som sto med hånden på porten. Det var umulig å rive blikket bort fra lillefingeren hans, der den store gullringen med dragemønster skinte i de siste strålene fra kveldssolen. Føttene ville ikke flytte seg selv om alt hun ønsket var å flykte. Hun var tilbake i marerittet, rett før himmelen skyet over og han kom.
«Hørte du ikke hva jeg sa?» brummet han. «Jeg er din far, Kristin.»
«Jeg heter ikke Kristin,» hvisket hun. «Jeg heter Nora.»
Porten var fortsatt stengt, og avstanden mellom dem var for stor til at han kunne gripe tak i henne. Likevel hamret hjertet vilt i brystet, og hun pustet så tungt at hun begynte å bli ør.
«Du heter Kristin Nora Løkkevik. Din mor må ha valgt å bruke mellomnavnet ditt.» Han løftet på hånden, og Nora trakk pusten raskt og knep øynene sammen. En del av henne ventet å kjenne et hardt slag over kinnet, men ingenting skjedde. Da hun gløttet opp på ham, la han hodet på skakke. Nora hadde sett huggorm angripe mus på Løvøya, og bevegelsen minnet henne om øyeblikket før ormen satte tennene i byttet. Et tilfreds glimt lyste opp øynene hans, og hun forsto at han likte å se redselen hennes. Men hun ville ikke gi ham den tilfredsstillelsen, så hun tvang seg til å møte blikket hans.
«De er ikke min far,» sa hun med langt mindre overbevisning enn hun hadde håpet på.
«Er jeg ikke det?» Det gnistret til i de blå øynene hans, og han la hånden på porten igjen.
Den ørlille fliken av mot som Nora hadde klart å mønstre, gikk opp i røyk, og mens hun holdt blikket festet på ham, brukte hun siste rest av viljestyrke til å flytte seg nærmere trappen.
«Du er min datter, Nora. Vil du ikke be meg inn slik at vi kan snakke sammen?»

Til toppen